Som den snille storesøsteren jeg liker å være, tok jeg turen inn til Oslo tirsdag kveld for å hente bror, fetter, fetter og fetters kjæreste etter Iron Maiden-konserten. Vi ble enige om å møtes i sentrum (dumt å utfordre skjebnen unødig ved å forsøke å finne fram til Valhall). Og siden jeg er lat og ikke taklet tanken på å prøve å rote meg fram til et parkeringshus, valgte jeg det jeg anså som den beste løsningen på alle måter – nemlig korttidsparkeringen ved Oslo s. Den er lett å finne, det er ledige plasser der OG – den er gratis… Maiden-fansene lot vente på seg, og i mellomtiden benyttet jeg sjansen til å handle litt julegaver. Jeg var bortom parkeringsplassen og flyttet bilen et par-tre ganger, helt i tråd med korttidsparkeringens ånd; jeg sto kun kort tid i hver parkeringsluke. Men denne sleipe og unnavridende tankegangen var jo nødt til å straffe seg til slutt. Når jeg kommer for å flytte bilen for fjerde gang, står det nemlig en mann ved panseret i en urovekkende velkjent outfit og noterer iherdig på en medbrakt blokk. I ruta ligger allerede en lapp og lurer. Jeg tusler 
bort og legger stemmen i mitt mest sukkersøte leie: ”Hei. …Er det min bil du skriver bot på…?” Parkeringsvakten snur seg rundt, ser på meg fra topp til bunn og til topp igjen. ”Hvis det er bilen din, så?” sier han og nikker mot farmors sølvgrå golf. Jeg kan jo ikke annet enn å bekrefte faktum, men sørger for å legge til at jeg bare disponerer den, jeg eier den ikke (det skal liksom virke litt formildende, tenker jeg). Liten pause. Så senker han blokka og stirrer på meg med lett hevede øyenbryn. ”Altså”, begynner han. ”For det første har du ikke betalt piggdekkavgift”. ”Oi… Har den piggdekk… Det var jeg ikke klar over…” Æsj. Vanskelig å virke søt og blond når man er iført saggebukse og gangsterjakke. Og hva piggdekk angår er jeg selvfølgelig klar over dem! Det er jo umulig å ikke registrere det konstante bråket og ristingen som er forårsaket av dette geniale ”trygg bil på glatt is”-påfunnet. Dessuten var det jeg selv som insisterte på å bytte til pigg. Jeg mener – vinteren er jo definitivt rett rundt hjørnet (hæ, regn og plussgrader, sier du??). ”Hvor mye er den på, da? Boten?”. ”750,- kroner”, svarer han. Og jeg er sikker på at munnviken hans rykker oppover. ”750 kroner, mot 25 hvis du hadde betalt for oblat…”. Nå smiler han, faktisk. Er det mulig. Hvorfor gadd jeg ikke å undersøke dette oblatsystemet litt nærmere? Jeg er selvfølgelig fullt klar over piggdekkavgiften i Oslo, det er så å si umulig å gå glipp av alle de to hundre skiltene angående denne på vei inn mot byen. Men på samme måte som jeg fant det uoverkommelig å rote meg fram til en lovlig parkeringsplass, fant jeg det også uoverkommelig å forske noe mer på hvordan jeg skulle få betalt piggdekkavgiften. Sløvhet straffer seg. Som man reder, ligger man, og alt det der. Utrolig nok har han overbærenhet med meg når jeg forklarer at jeg bare var inne på stasjonen for å hente noen som ikke dukket opp, og at jeg nå hadde tenkt å kjøre igjen. Han stryker dermed den parkeringsboten han holder på å utforme. ”Men den der kan jeg ikke gjøre noe med, altså”, sier han og nikker igjen mot lappen i ruta. ”Nei, selvfølgelig” sier jeg, og takker og bukker. ”Det skulle bare mangle!”. Holder nesten på å legge til ”Den skal jeg med glede betale!”. Etter dette turte jeg forståelig nok ikke å bli stående på korttidsparkeringen lenger, så jeg satte meg i bilen og kjørte på måfå bort derfra. Jeg snublet imidlertid over ”Oslo s parkeringshus” bare få meter unna, og sto lovlig parkert de siste minuttene før de svette konsertgjengerne inntok bilen.
Jeg vil dedikere dette innlegget til Ullrich – hunden til broren min. Puddelen til broren min, faktisk. Aprikosfarget kongepuddel. Og et virkelig prakteksemplar av arten.
Jeg liker å tro at det var jeg som fant på hva han skulle hete, og at meningen bak navnet er todelt: 1) Han er som nevnt en puddel, og er dermed rik på ull – altså ull-rik og 2) som tredjehund i rekka etter Frøya og Balder, var det på sin plass at også han fikk et traust og godt norrønt gudenavn; Ull er jaktguden, guden for bueskyting og skigåing. For øvrig er også Ull Tor sin stesønn, noe som 
passer ganske godt siden vi har opptil flere Tor i familien.
Men så har vi en liten argue på det da; for som den metal-fanatikeren broren min jo er, mener han nemlig at hunden hans verken er oppkalt etter norrøne guder eller kroppstekstur, men snarere etter trommisen i Metallica. Jeg for min del er litt usikker på hvor entusiastisk Lars Ullrich ville blitt dersom han fikk vite om navnesønnen. De spiller ikke akkurat puddelrock
heller, liksom…
