For noe makkverk!

- Hvor mange larver har DU spist i dag?

Heter mark makk i flertall? Eller er egentlig mark og makk bare to forskjellige versjoner av samme ord? I så fall pleier jeg vel egentlig å si mark. Men makk gir bedre utgangspunkt for ordspilloverskrifter… ;)

Scenariet: Det er blitt kveld og det er lenge siden middag. Jeg kjenner jeg er sulten og tenker at jeg skal spise litt frokostblanding. Jeg heller litt havregryn og müsli i en skål og skal til å ta på melk da jeg plutselig oppdager at DET KRYPER LARVER RUNDT PÅ TALLERKENEN!!! Jeg kvepper til og hopper baklengs vekk fra kjøkkenbenken. Etter å ha summet meg litt, sniker jeg meg nølende fram til benken igjen og med to nøye plasserte fingre plukker jeg opp esken som müslien kom fra og tar den nærmere i øyesyn. Aha; invadert av larver! Løfter opp og kikker under havregrynposen. Også den har fullt av larver under seg. Jeg får skikkelig skjelven og går bort til matskapet for å se om det kan være larver der også. Og jada; snart åpenbarer det seg feite, bleike, hårete, klumpete larver i alle kriker og kroker, under hyller, over hyller, på veggene, klemt inni hjørnene, på posene med mel, på pakkene med knekkebrød, på esken med ris… Over alt! Omfanget av larveinvasjonen blir mer og mer omfattende for hver eneste ting jeg tar ut og kikker på. Og med fare for å støte visse lesere: FY FAEN I HELVETE så JÆVLIG ekkelt det var!

Kvalm på nippet til å kaste opp og med kløe overalt, begynte jeg å kaste maten i Rema1000-poser. Fem bæreposer fylt til randen med matvarer (ikke ante jeg at vi hadde så mye mat i skapet) ble brutalt og nådeløst kastet på dør. Da kastejobben var unnagjort, var det på tide å tilkalle forsterkninger. Christine var ikke hjemme og aldri i verden om jeg var i stand til å deale med larvene på egenhånd (her har du jenta som ikke greier å drepe en veps engang, og som må ha minst ti lag med papir imellom for å greie å klemme i hjel en bitteliten edderkopp). Snille, snille pappaen min kom bilende til unnsetning for sin datter i nød. Og mens jeg tømte skapet for kjeler, kasseroller og kokebøker (jada, larver inni kokeboka også) og begynte tidenes oppvask, tok pappa hånd om matskapet. Fjernet larverester og vasket og desinfiserte alle flater. Jeg følte meg fremdeles ikke trygg for at larvene var helt borte. De hadde nemlig slått seg til inni sprekker og steder det var umulig å komme til. Så jeg løp bort på jobben og hentet en diger rull med gaffateip (man vet aldri når man vil få bruk for gaffa!) som pappa limte over alle hull og kroker i skapet. Vi holdt på i over to timer før faenskapet i matskapet tilsynelatende var helt vekk.

Jeg er absolutt tilhenger av tanken om at alt liv skal respekteres. Og jeg er en sånn person som gjerne stopper sykkelen for å plukke opp en bille som har forvillet seg opp på asfalten, bare for å plassere den trygt i gresset i grøftekanten. Men når det er sagt, så er jeg IKKE en person som står tafatt og tiltaksløs og ser på at en hel larvestamme invaderer matskapet mitt. Jeg foretrekker nemlig å få maten servert i død versjon. Ikke kravlende rundt på tallerkenen i form av særdeles livsbejaende makk!

Noe kveldsmat ble det selvfølgelig ikke, den sultfølelsen jeg hadde kjent på noen timer tidligere fløy evig langt av gårde ved synet av den første larven.

Våknet utmattet og stadig kvalm i dag tidlig etter å ha hatt mareritt om mark og larver hele natta. Og som jeg skrev tilbake til pappa da han spurte hvordan det gikk med larvene: Jeg vet ikke, men jeg håper de brenner i helvete!!!