Støv suger ikke poser!

Nei, nei og atter nei! Jeg blir så oppgitt over at butikker driver vranglære som dette i full offentlighet. Hvor mange ganger skal jeg være nødt til å forklare folk hvordan en støvsuger virker?! Henviser til gårsdagens innlegg (ja gårsdagens, bare se bort ifra at det står 2008 istedenfor 2009 i datofeltet) og siterer: "En støvsuger er en husholdningsmaskin som vha en pumpe lager et kraftig undertrykk i et rør og suger luft med støv og bøss gjennom et munnstykke og en slange, inn i en pose hvor partiklene blir liggende igjen". Det er altså støvet som skal i posen, ikke posen som skal i støvet, slik skiltet på bildet over indikerer. Noen kunne helt klart trenge å studere et par semestre ved vaktmesterskolen.

Støv suger

Det er mange ting man skal lære på vaktmesterskolen. For tiden studerer jeg boka ”Renhold”, der seks A4-sider er tilegnet støvsugeren og retningslinjer for bruk av denne. Jeg vil gjerne dele med dere noe av det nyttige jeg lærer. Har også tilføyd noen oppklarende kommentarer til de ulike punktene. Altså:

Retningslinjer for støvsuging:

1. Gjør støvsugeren klar til bruk. Dette punktet er faktisk av helt avgjørende betydning. Og glem ikke å kople apparatet til en ekstern strømkilde (sett i kontakten).
2. Kontroller at støvposen er satt inn og at den ikke er for full. For at støvsugeøkten skal bli mest mulig hensiktsmessig, bør heller ikke den som skal benytte støvsugeren være for full.
3. Begynn støvsugingen innerst i rommet. Hold den ene hånden like over tilkoplingen til støvsugerrøret og før munnstykket over golvet i så rette tak som mulig. Munnstykket føres bare én gang fram og tilbake i samme bane. Hold med den andre hånden omtrent midt på slangen slik at den løper bak ryggen. Før støvsugeren over golvet med denne hånden. Støvsuging er definitivt mer komplisert enn man skulle tro. Jeg vil anbefale å studere dette punktet nøye, helst flere ganger. Utarbeid gjerne detaljerte arbeidsskisser på papir eller pc for å enklere kunne visualisere nøyaktig hvor hånden skal holdes og hvordan munnstykket skal føres over gulvet. Det kan være lurt å tørrtrene med støvsugeren noen ganger før man går til det drastiske steget å starte motoren.
4. Ikke arbeid for raskt. ”Raste, ikke haste!” er nøkkelen her. Husk tilstrekkelig antall kaffepauser med jevne mellomrom. Kaffepausene er helt essensielle i vaktmesterfaget.
5. Arbeid med avslappete skuldre og rett rygg. Hold røret med én hånd. For all del ikke med to hender.
6. Skill støvsuger og tilbehør fra hverandre når støvsugingen er ferdig. Da unngår du at de blir uvenner.
7. Tøm støvbeholderen ofte – den må ikke bli mer enn halvfull. Denne prosedyren kan med fordel gjøres i forbindelse med kaffepausene. Jeg anbefaler dessuten at man utarbeider et internkontrollsystem der man med dato og signatur dokumenterer på et skjema at, når og av hvem tømmingen er blitt utført. (Man bør alltid benytte enhver mulig og umulig anledning til å skrive diverse dokumentasjon på diverse skjemaer som kan oppbevares i diverse permer på diverse kontorer. Dette lærte jeg i faget "Internkontrollsystemer", samt i "Rapporter og notater").

Tilleggsinformasjon: ”En støvsuger er en husholdningsmaskin som vha en pumpe lager et kraftig undertrykk i et rør og suger luft med støv og bøss gjennom et munnstykke og en slange, inn i en pose hvor partiklene blir liggende igjen. Luften passerer gjennom de porøse veggene i posen og videre gjennom ulike typer filtre, hvor de fineste støvpartiklene blir fjernet. Til slutt blåser lufta ut gjennom bakenden eller toppen av støvsugeren, avhengig av designet.” Kilde: Wikipedia.

Du kan lære mer om støvsugere her.

Du behöver inte heta Rolf för att spela minigolf

Takk og lov at noen endelig hadde vett til å ta på seg ansvaret for å opplyse verden om dette. Jeg går ut ifra at det ikke har hatt så rent liten betydning for samfunnet generelt, og især for samfunnet i Göteborg, som var byen jeg befant meg i da jeg i sommer kom til å snuble over dette skiltet (bokstavelig talt). Tankene mine går til alle de fortvilte Tommy-ene, Jöran-ene og Anna-ene som etter årevis med fruktansvärd lengtan etter att få spela minigolf endelig får veta att de får! Denne kvikke og livsbejaende sporten er heretter ikke lenger forbeholdt pappas grandonkel Rolf i Amerika eller Rolf-Inge i parallellklassen på skolen. Nå får alle lov til å spille minigolf - samme hva slags fornavn man ble belemret med ved dåpen.

Minigolf er ikke helt min greie. Eller golf sånn rent generelt, egentlig. Riktignok kjører jeg Golf, og jeg har utrolig nok jobbet som greenkeeper på en golfbane i hele to måneder, men golfere har jeg ikke hatt så mye befatning med hittil i mitt relativt korte liv. Jeg kjenner kun to eksemplarer av arten. Og begge heter (naturlig nok) Rolf. Jeg har dermed ingen problemer med å se aktualiteten av denne informasjonskampanjen. Og kanskje er det på høy tid å adoptere den til Norge? Jeg funderer på om reklamebyrået som ble hyret inn til dette prosjektet muligens kan være det samme byrået som i 2004 gulpet opp det snedige slagordet Knark är bajs som med rosa og lilla meterhøye bokstaver pyntet opp rutebussene i samme by. Vel. Om vi mot formodning skulle bli så heldig stilt her til lands at noen ildsjeler ser viktigheten av å kopiere en slik kampanje, så må jeg innrømme at jeg har mine tvil om hvorvidt norske reklamebyråer vil være i stand til å komme opp med et like fengende slagord. For norske reklamestunts begrenser seg tross alt til setninger som Hekta på fiske – ikke på dop! og andre...øhm..."liknende" slagord som, vel, let’s face it; har forsvinnende liten appell til folk flest. Dette blogginlegget blir dermed mitt beskjedne bidrag i kampen om å rekruttere nye minigolfere. I tillegg til å være et (hipp hipp hurra!) jubileumsblogginnlegg etter nøyaktig seks måneders skrivetørke, og startskuddet til en ny og hektisk bloggehverdag!

* reklame * reklame * reklame * reklame *

Beautiful drowning spiller på Skuret i Oslo førstkommende fredag. Kom og hør! :)

Tanntrøbbel og generell kløning

Dagens "glad-sak" på NRK-nyhetene i går kveld (du vet, den lille positive oppkvikkeren helt på slutten av sendingen som bestandig får nyhetsankerne til å smile fårete og som på en litt arrogant måte liksom skal lette opp stemningen igjen og rettferdiggjøre all den krigen og elendigheten som har dominert absolutt hele nyhetssendingen), dreide seg om en australsk rugbyspiller som etter et kraftig og tydeligvis uoversiktlig sammenstøt med en motstander endte opp med en fremmed tann innsydd i panna. Dette førte til at jeg (uten sammenlikning for øvrig) kom til å tenke på den gangen jeg løp rett på ei jente da vi lekte sisten i skolegården. I dette tilfellet ble riktignok ikke tanna sittende fast i panna hennes, men den (eller de – fortennene mine) produserte noen durabelige merker som i flere dager var et særdeles synlig bevis for det kraftige sammenstøtet (og som røpte at innehaveren hadde temmelig skjeve tenner). Jeg husker jeg måtte stå bøyd over kummen på lærerværelset mens blodet rant i strie strømmer. Jeg hadde visst bitt hull tvers gjennom underleppa og fikk etter et besøk hos legen instruks om å leve på en diett bestående av is og gele; en medisin jeg som niåring hadde en utelukkende positiv innstilling til. Med en slik behandling gjorde det ikke lenger så mye at ansiktet mitt så ut som et krater. Tennene ble for øvrig værende på sin faste plass i gommen, i motsetning til den gangen da jeg fant det for godt å skli på sklia på lekeplassen med hodet først og landet med et brak i grusen. Jeg var særdeles sjenert som barn og turte derfor ikke å fortelle til noen at jeg hadde slått meg og at litt av fortanna på mystisk vis hadde forsvunnet. Omsider kom det allikevel unektelig fram i lyset, og nok et tannlegebesøk gjorde seg gjeldende.

Dette skjedde da jeg var liten. Tann- og munnhistoriene mine kan derfor elegant bortforklares med barnlig lek og uvørenhet. Hadde det bare stoppet der…

Da jeg var femten fikk jeg nemlig mine første rulleskøyter. Jeg vet ikke hva pappa tenkte da han kjøpte dem til meg; om han så på det som en smart idé, eller om han bare fortrengte den indre vissheten om at dette umulig kunne gå bra. Uansett hvilke tanker som var (eller snarere ikke var) i omløp i hodet hans; det gikk som det måtte. Vel utstyrt med både knebeskyttere, albuebeskyttere, håndleddsbeskyttere og hjelm (jeg manglet vel strengt tatt bare blinkende røde lys og redningsvest), sto jeg så stille jeg kunne mens jeg vaklende forsøkte å fordele kroppsvekten min på de åtte bittesmå gummihjulene uten å velte. Men det var selvfølgelig nettopp det jeg gjorde. Uten å ha beveget meg bortover veien så mye som en halv meter engang. Jeg skulle nemlig bare bøye meg ned for å feste en spenne på den ene rulleskøyta. Som i sakte film lente jeg meg framover med armene foran meg og med ben rette og stive som stokker. Hjulene lettet fra bakken og ansiktet dundret mot asfalten. Jeg tok meg selvfølgelig ikke for med hendene – gud forby at jeg skulle skrape opp de fine, nye håndleddsbeskytterne. Isteden var det fortennene som igjen måtte ta støyten. Ikke den samme tanna som jeg knakk etter nesegrusepisoden, men de to ved siden av. Takk og pris for tannleger og hvit tann-look-alike-plast!

Her om dagen løsnet det et lite skall bak den ene av plasttennene, denne gangen uten at jeg hadde foretatt meg noe som helst uforsiktig eller klønete (i hvert fall ikke så vidt jeg kan erindre). Tannlegen kunne berette at dette ikke var særlig uventet, og han ga meg heller dystre utsikter hva angår holdbarheten til de fine plasttennene mine. Før eller siden kommer de nemlig til å løsne, og da står jeg der, tannlaus og fæl. Jeg biter tennene sammen og satser på at dette ikke skjer under fotoseansen i mitt eget bryllup eller noe sånt. Oddsene for det er vel heller små, vil jeg tro. Skjønt oddsene for at jeg innen den tid (det eventuelle bryllupet altså) har slått ut eller knekt tennene på annen måte, er noe større.

Tre

Ny liste fra Ithil! :) Tre jobber jeg har hatt i mitt liv: Vaktmester, kirkegårdsarbeider, cellist. Tre steder jeg har bodd: Horten, Gjøvik, Oslo. Tre steder jeg har feriert: Venezia, Firenze, Barcelona. Tre av mine favorittretter: Grillet laks, taco, pannekaker. Tre steder jeg skulle likt å ha vært nå: Svalbard, California, Venezia. Tre personer jeg tror kommer til å svare på dette: Eline, Ragnhild, Ingeborg.

Ørkenblogg?

I sterk motsetning til verden forøvrig (les: østlandet), er denne bloggen for tiden preget av total tørke. Det kan man forsåvidt mene hva man vil om, men jeg har i hvert fall rukket å opparbeide en viss nervøsitet rundt det å poste et nytt innlegg. Jeg har rett og slett glemt hvordan man blogger! Og jeg skylder IKKE på Facebook. Rett og slett. Jeg skylder (noe upassende, jeg registrerer det) på sommer og sol! Siden sist har jeg nemlig avviklet årets sommerferie, vært på kanotur til Femunden (grunnet en aldri så liten fonetisk misforståelse leide man kano på Femunden (som er 6,5 timer med bil fra Horten) i steden for på Velmunden, som er betydelig nærmere i avstand. Litt komisk å kjøre over tretten timer i bil for å plaske litt rundt i en kano en lørdagsettermiddag, men akk, så moro!), hengt i Oslo, opplevd diverse supre konserter og avlagt vaktmesterskoleeksamen del 1. Nå er jeg tilbake på jobb igjen og ser fram til å leke maler og anleggsgartner den kommende uka.

GOD SOMMER!

La humla suse, la sola skinne og la hjertet smelte...

NA(i)V frustrasjon formulert i én (imponerende lang) setning:

Jeg tok en tur innom NAV i dag for å ”ordne ting og tang”, og i likhet med de fleste andre kommunale institusjoner med respekt for seg selv blir man også her først henvist til et relativt stort venterom skråstrek jobbsøkingsavdeling (hurra for åpent landskap) hvor man skal tilbringe de første kvarterene (jeg skriver kvarterene i flertall, for det er vanligvis minst tre av dem) av sin besøkstid, før det blir ens tur til å riste løs stivheten i kroppen og ta turen fram til den lille, lave stolen som er plassert foran bordet som saksbehandleren sitter ved i sin (av en eller annen grunn – antakelig for å markere revir eller for vise hvem som har makten i dette rommet) atskillig høyere stol og legge fram tingenes tilstand mens man med noe urolig sinn registrerer førti par utålmodige øyne som stirrer en i nakken med blikk som tydelig signaliserer budskap av typen ”snakk nå litt fortere da menneske, det blir jo aldri min tur hvis du skal stotre på den måten”; og mens jeg satt der apatisk med ristende bein i den friskgrønne IKEA-produserte venteromstolen med en krøllete og stadig fuktigere kølapp i hånda og ventet på at tallet på køboksen i taket skulle stige fra noenogsytti til hundreogto, gikk det plutselig opp for meg at ørene mine var i full ferd med å bli voldtatt av lyder av et kaliber langt verre enn den støtvise technodiskanten fra hodetelefonene til gutten i nabostolen; det viste seg nemlig at for å overdøve den anspente stemningen i venterommet – subbelydene fra rastløse køgjengere, raslingen fra gårsdagens fillete aviser, den monotone duren og pipingen fra de mange datamaskinene og sukkingen fra de desperate jobbsøkerne som sitter ved dem, de illsinte skrikene fra barnevognene og de nybakte seksten år gamle bimbomødrenes tafatte og opplagt resultatløse dikking, har kommunen funnet det for godt å investere i et mer eller mindre (mest sannsynlig mindre) høyteknologisk musikkanlegg hvis høyttalere snedig nok er plassert rundt omkring i taket der de gulper ut (hold deg fast) panfløytebaserte instrumentalversjoner av forhenværende og for lengst oppbrukte popballader fra tidlig 90-tall; rett og slett kvalmende og høyst ondskapsfull telefonpausemusikk satt i system, man kan ende opp som psykiatrisk tilfelle av atskillig mindre, og hvis det er i dette galskapens rom at samfunnets mange arbeidssøkende borgere tilbringer ukedagene sine, har jeg virkelig full forståelse for at det fortsatt er 47 296 personer som er registrert som arbeidsledige ved NAV arbeid, jeg mener – det ville være en bragd av dimensjoner dersom man fortsatt var arbeidsfør etter en hel dag på NAV!

Så har man blitt tagget igjen:)

Anne-Line satte meg på en litt vanskelig oppgave. Spørmålene nedenfor skulle besvares med bilder istedenfor ord. Vet ikke helt hvor bra det gikk... Men la oss ta det som en gjettelek! :) Altså: Hva er du flink til? Hva drømmer du om? Hva er det beste med hjemstedet ditt? Hva ville du gjort hvis du var statsminister for en dag? Hva er du mest redd for? Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv? Hvilket yrke ønsker du deg? Hva ville du sunget på Idol-audition? Hvorfor er ikke du kjendis, egentlig? Hvem tagger du?

Det er fingern sin, det!

Grunnet ”intense” eksamens”forberedelser”, har jeg nå endelig ”tid” til å poste et nytt innlegg her! Aldri så galt at det ikke er godt for noe... Jeg har, til min hvinende fryd, oppdaget en ny funksjon ved kameraet mitt. Denne heter digital makro og ved riktig bruk tillater den en grotesk nærhet til motivet. Har dermed fått tatt nok et yndig bilde av min store stolthet Blåneglen (jmf.: Latterlig hoven finger og Se min finger, den er blå som...). En stund trodde jeg jo at den ville falle av, men det har den altså ikke gjort. Derimot har det begynt å poppe fram en ny negl – under blånegelen! I skrivende stund har jeg altså ti fingre (stadig – i hvert fall så lenge jeg holder god avstand til en viss pianokrakk) og elleve negler. Ikke verst. (Det gjennomsiktige verdenskartet som kan skimtes midt på neglen er forresten bare rester etter litt gammel neglelakk. Prøvde nemlig å pynte den opp litt, men det førte ikke til den helt store forbedringen...).

Btw; wtf?!

Your Birthdate: August 14

You work well with others. That is, you're good at getting them to do work for you. It's true that you get by on your charm. But so what? You make people happy! You're dynamic, clever, and funny. And people like to have you around. But you're so restless, they better not expect you to stay around for long. Your strength: Your superstar charisma Your weakness: Commitment means nothing to you Your power color: Fuchsia Your power symbol: Diamond Your power month: May

What Does Your Birth Date Mean?

Haha, jeg ler meg ihjel. Skal jeg bli fornærma, eller hva? Prøver å lese til vaktmestereksamen, så da sier det seg vel egentlig selv at jeg sitter her og internettester meg i stedet... Men som testen så freidig avslører; commitment means nothing to me, så da gjelder vel det studiene også. Btw, hva behøver jeg egentlig utdanning til når jeg har superstar charisma? Wtf...

Hurra!

Jeg skulle akkurat til å skrive et innlegg om hvor sterkt jeg ønsker å være Spiderman (jeg mener; å kunne slenge seg fra bygg til bygg i hundre kilometer i timen, fly gjennom lufta, redde hysteriske kvinner i nød, ligge og hvile i et spindelvev høyt oppe i trærne... sånt åpner veier!), men først tar jeg denne testen, og plutselig kommer det for en dag at jeg faktisk ER Spiderman! Det er jo fantastisk! Tillegger jeg internettester for stor vekt, sier du?! Neida:p Anbefaler forresten alle å ta en tur på kino og se Spiderman 3:) Your results:
You are Spider-Man

Spider-Man 90% Superman 85% Robin 85% Supergirl 60% Batman 55% Hulk 50% The Flash 50% Iron Man 50% Green Lantern 45% Wonder Woman 40% Catwoman 35%

You are intelligent, witty, a bit geeky and have great power and responsibility.

Click here to take the Superhero Personality Test

Vårstemning på Karljohansvern

Jeg er så fornøyd med at foreldrene mine kjøpte hus på Karljohansvern i fjor! Kan ikke forestille meg et mer idyllisk sted å tilbringe våren. Har vært endel på besøk i det siste, for å si det sånn. Bilde 1: magnoliatreet, 2: mer magnolia (legg merke til de fantastisk møkkete lukefingrene), 3: Pappa-puddelfrisør, 4: utsikt fra hagen. Pappa fyller forresten femti i dag (gratulerer!), derfor er jeg egentlig opptatt med å spikke tale og forberede quiz til Den Store Festen i morgen (og med å øve cello, så klart. Det blir jo ingen stor fest i vår familie dersom den ikke inneholder minst fire av følgende musikkinnslag: fiolin, flygel, cello, korsang og allsang). Beklager kort og kjedelig oppdatering; kommer plutselig sterkere tilbake!

Jeg ønsker meg fluesmekker til jul.

Jeg var lei av larver, nå er jeg lei av melmøll. Det er møll overalt. Jeg kverker én etter én med en gammel avis som begynner å bli temmelig seig og brun av møllblod. Skulle tro bestanden snart var utryddet, men på uforklarlig vis dukker det stadig opp nye. Vurderer faktisk å bytte navn til Ingeborg Melmøllmoser. Heldigvis er ingen flere larver oppdaget. Men jeg er allikevel ikke trygg på at de er borte, og derfor er all maten i matskapet sirlig pakket inn i gjennomsiktige fryseposer med strikk rundt. Det er upraktisk, men det gir i det minste litt trygghet.

Overfor de av dere som begynner å bli lei av å lese om larveleven og møllmareritt, beklager jeg. Det er ikke til å komme bort fra at det opptar meg en del for tiden. Jeg er heller ikke ferdig med finger-i-døra-prosjektet, hvis noen trodde det, og kommer til å poste i hvert fall ett bilde til av blåneglen før jeg lar det gå. Har nemlig til min store fryd oppdaget at alt det nye neglmaterialet som vokser ut, er mørkeblått! Drømmen er selvfølgelig at hele neglen ender opp blå til slutt, men det vil tiden vise. Og den tar sin tid. I mellomtiden arrangerer jeg dugnad på jobben. Hjertelig velkommen alle sammen! Ta med rake, sol og godt humør og møt opp 7. eller 8. mai.

Rent plagiat av Ole Albrekt sin "Dagens morsomhet". Beklager det, men jeg ville ha dette bildet for meg selv... Hvorfor gjør NKI dette mot meg?! De skjønner vel at jeg får et anstrengt og skeptisk forhold til studiet deres når alle pensumbøkene jeg får servert har tre orddelingsfeil på forsiden? "Vakt mester skolen". Har de ved en feiltakelse forbyttet den ene i-en i mister med en e? Eller har de kanskje glemt en r i mestrer? Ikke vet jeg. Men nki Forlaget har kanskje en forklaring på det...

Jeg innser det.

(det gjør også ballerinakusina...)

• Man innser at man har ventet for lenge med å vaske når det er mer effektivt å rake gulvet enn å støvsuge det.
• Man innser at man begynner å bli voksen når jevnaldrende inviterer til ”en deilig fiskerett, kaffe og kaker” på en lørdagskveld.
• Man innser samtidig at man ikke ser særlig voksen ut når man uoppfordret får barnebillett på bussen, seks og et halvt år etter at man ifølge Vestfold kollektivtrafikk har blitt voksen, og når man hilser på amerikanske slektninger for første gang og deres reaksjon på at man er twentytwo years old, er ”Really!?! Oh my God! But you look SOOO much younger!?!” (Takk, gni det inn).
• Man innser at man har tilbrakt for mye tid ved pc-en i det siste når samtalene man har i drømme om natten foregår i facebook- og msn-format.
• Man innser at man kommer til å komme for sent på jobb når man våkner av at ringeklokka på barneskolen nedi gata ringer inn fra storefri.

The Return Of The Devilship!

Faenskapet er tilbake! Og det på selveste påskedag.

- Hva er det?, tenker jeg. - En pinne? En liten kvist som sitter fast der på skapdøra?

Å nei. Det er nok ingen pinne. Det er en møll. Og ikke en hvilken som helst møll; Det er en melmøll. Dette vet jeg fordi jeg senest i går fikk se bilder av melmøll fra min bror Konditoren som har lært om skadedyr på skolen. Rett før middag (så klart) bladde han opp i den store bakerboka for å finne ut hva slags larver det var som gjestet matskapet vårt tidligere i vår. Og vi kom fram til at det nok måtte være melmøllarver. Larvene våre liknet de som var avbildet i boka og det er også nokså sannsynlig at de har kommet inn i skapet vårt via en melpose. Men det er bare det at vi kastet jo all mat, vi vasket og desinfiserte alle flater, vi teipet igjen alle kriker og kroker med solid og seig gaffa, for f***! Så hvorfor i h****** er de tilbake nå?!

Jeg var i kirken i dag. Presten talte om det store underet Oppstandelsen. Og på finurlig vis greide han å svinge temaet inn på larver; Den lille larven som sakte og tungt kryper rundt før den ligger i dvale i en puppe for tilslutt å gjenoppstå som en fri og vakker sommerfugl. Presten gledet seg tydeligvis over dette bildet. Jeg for min del satt fornøyd og gned meg i hendene mens jeg tenkte på alle larvene vi myrdet før de rakk å oppnå sommerfuglstatus, og som etter min naive innbilning brant i helvete, hardt og lenge. Nå viser det seg altså at de ikke var riktig så forduftet som jeg hadde håpet...

Jeg kan takle en møll. For all del. Jeg kan til og med takle fem møll, som var antallet møll jeg fant da jeg gikk matskapet nærmere etter i sømmene. Jeg kan takle dem. Men det jeg ikke kan takle er tanken på at disse fem møllene har vært fem feite larver. Som tydeligvis har befunnet seg i matskapet vårt hele tiden uten at vi har vært klar over det. Jeg har sjekket skapet hver eneste dag, men har ikke sett en eneste larvefaen. Fatter ikke hvor de har vært. Jeg er glad jeg fortsatt er så paranoid etter forrige larveinvasjon at jeg må endevende frokostblandingen på skjea før jeg tør å spise den. Jeg er dermed ganske sikker på at jeg ikke har fått i meg noen utilsiktede ekstra proteiner…

Jeg beklager så mye, Christine. Skal jeg kaste knekkebrødene dine?

Se min finger, den er blå som...

...havet? Anyways. Siden det har vært et enormt trøkk av folk som er dødsnysgjerrige etter å få se progresjonen i finger-i-bildøra-prosjektet, poster jeg herved et nytt bilde. Neglen har ikke falt av, da. Litt skuff, men jeg tror kanskje at det egentlig ikke er en ting man klager over.

Mon tro hva man kunne brukt en finger uten negl til... Smokk?

Forhudningspapp og andre rare ord med og uten upassende assosiasjoner

Det dukker stadig opp nye områder man skal tilegne seg kunnskaper på. Jeg holder for tiden på med en bok om materialkunnskap, og i løpet av bare noen få sider kom jeg over alle disse ordene som det er meningen at jeg skal lære hva betyr. Men umoden som jeg er, synes jeg det er mye morsommere å fnise av alle de barnslige assosiasjonene jeg får av ordene enn det er å pugge den egentlige betydningen av dem. Dessuten er mange av ordene veldig søte! De er morsomme å uttale. Og det er nesten som om de blir til et lite dikt når de står der på rekke under hverandre...:

• Forhudningspapp
• Laftevatt
• Stubbloft
• Klemlist
• Råstøp
• Ekspansjonsfuge
• Fugemørtel
• Fugeskum (vil tro disse fuge-ordene høres ekstra merkelige ut for deg, Hallgeir ;) )
• Svillelist
• Bunnsvill
• Glidesjikt
• Spunsepropp

Og så noen nye idéer til adjektivleken…:

• Rugjort
• Sementslammet
• Varmforsinket
• Armeringsskadet
• Doret

Det er forresten fritt fram for å spørre dersom dere lurer på betydningen av et ord eller sju! Jeg vil svare etter beste vaktmesterstudentevne! :)

Latterlig hoven finger

Etter en snarvisitt i bildøra ser høyre ringfinger nå latterlig hoven ut. Dvs, den er mindre hoven i dag (bildet er fra i går), men så er den derimot atskillig mer blålilla og ser generelt sett lite tiltalende ut. Men en ting som er litt underholdende er at jeg kan vippe på neglen! Litt på samme måte som da man var liten og vippet på melketennene før de mer eller mindre fremprovosert løsnet fra underlaget. Bortsett fra den karakteristiske surklelyden er følelsen den samme. Og jeg lurer på om det nok kanskje kommer til å gå den veien med neglen... Det er litt foruroligende. Er ikke helt komfortabel med tanken på hvordan fingertuppen vil se ut uten negl. Men du så spennende også.

Jeg holdt forresten på å skrive hoven med å. Håven. Det skulle tatt seg ut.

For noe makkverk!

- Hvor mange larver har DU spist i dag?

Heter mark makk i flertall? Eller er egentlig mark og makk bare to forskjellige versjoner av samme ord? I så fall pleier jeg vel egentlig å si mark. Men makk gir bedre utgangspunkt for ordspilloverskrifter… ;)

Scenariet: Det er blitt kveld og det er lenge siden middag. Jeg kjenner jeg er sulten og tenker at jeg skal spise litt frokostblanding. Jeg heller litt havregryn og müsli i en skål og skal til å ta på melk da jeg plutselig oppdager at DET KRYPER LARVER RUNDT PÅ TALLERKENEN!!! Jeg kvepper til og hopper baklengs vekk fra kjøkkenbenken. Etter å ha summet meg litt, sniker jeg meg nølende fram til benken igjen og med to nøye plasserte fingre plukker jeg opp esken som müslien kom fra og tar den nærmere i øyesyn. Aha; invadert av larver! Løfter opp og kikker under havregrynposen. Også den har fullt av larver under seg. Jeg får skikkelig skjelven og går bort til matskapet for å se om det kan være larver der også. Og jada; snart åpenbarer det seg feite, bleike, hårete, klumpete larver i alle kriker og kroker, under hyller, over hyller, på veggene, klemt inni hjørnene, på posene med mel, på pakkene med knekkebrød, på esken med ris… Over alt! Omfanget av larveinvasjonen blir mer og mer omfattende for hver eneste ting jeg tar ut og kikker på. Og med fare for å støte visse lesere: FY FAEN I HELVETE så JÆVLIG ekkelt det var!

Kvalm på nippet til å kaste opp og med kløe overalt, begynte jeg å kaste maten i Rema1000-poser. Fem bæreposer fylt til randen med matvarer (ikke ante jeg at vi hadde så mye mat i skapet) ble brutalt og nådeløst kastet på dør. Da kastejobben var unnagjort, var det på tide å tilkalle forsterkninger. Christine var ikke hjemme og aldri i verden om jeg var i stand til å deale med larvene på egenhånd (her har du jenta som ikke greier å drepe en veps engang, og som må ha minst ti lag med papir imellom for å greie å klemme i hjel en bitteliten edderkopp). Snille, snille pappaen min kom bilende til unnsetning for sin datter i nød. Og mens jeg tømte skapet for kjeler, kasseroller og kokebøker (jada, larver inni kokeboka også) og begynte tidenes oppvask, tok pappa hånd om matskapet. Fjernet larverester og vasket og desinfiserte alle flater. Jeg følte meg fremdeles ikke trygg for at larvene var helt borte. De hadde nemlig slått seg til inni sprekker og steder det var umulig å komme til. Så jeg løp bort på jobben og hentet en diger rull med gaffateip (man vet aldri når man vil få bruk for gaffa!) som pappa limte over alle hull og kroker i skapet. Vi holdt på i over to timer før faenskapet i matskapet tilsynelatende var helt vekk.

Jeg er absolutt tilhenger av tanken om at alt liv skal respekteres. Og jeg er en sånn person som gjerne stopper sykkelen for å plukke opp en bille som har forvillet seg opp på asfalten, bare for å plassere den trygt i gresset i grøftekanten. Men når det er sagt, så er jeg IKKE en person som står tafatt og tiltaksløs og ser på at en hel larvestamme invaderer matskapet mitt. Jeg foretrekker nemlig å få maten servert i død versjon. Ikke kravlende rundt på tallerkenen i form av særdeles livsbejaende makk!

Noe kveldsmat ble det selvfølgelig ikke, den sultfølelsen jeg hadde kjent på noen timer tidligere fløy evig langt av gårde ved synet av den første larven.

Våknet utmattet og stadig kvalm i dag tidlig etter å ha hatt mareritt om mark og larver hele natta. Og som jeg skrev tilbake til pappa da han spurte hvordan det gikk med larvene: Jeg vet ikke, men jeg håper de brenner i helvete!!!

Noen bilder jeg tok i helga. Får ikke redigert dem, for jeg har ikke noe bildebehandlingsprogram. Noen som har et å abefale?

Kyss og sykkelklem!

I dag fikk jeg brukt de nye ...sykkelklemmene mine! Ja, du leste riktig! Jeg har sykkelklemmer! Og det takket være min fantastiske fadder. Jeg mener, hva har man vel faddere for? To dager etter at jeg skrev om frustrasjonene mine i denne posten; Svime på sykkel i slapsen, dukket det nemlig opp en mystisk pakke i postkassa. Den viste seg å inneholde så godt som alt man kunne tenke seg å ha bruk for på en regnværsdag. Med forklaringer til... Først trakk jeg opp en t-skjorte med testen "Oh dear". Så passende! Dernest gravde jeg fram et perlekjede og en lapp med klar instruks: . Og videre fulgte altså de berømmede sykkelklemmene. For en nyttig oppfinnelse! Jeg skjønner forresten godt hvorfor det heter sykkelklemmer - de satt herlig stramt rundt ankelen, og buksebena hadde null sjanse til å forville seg inn i sykkelens edlere deler. Til slutt var det en pakke med påskriften "trøst", og oppi den befant det seg to smakfulle kinderegg - ett med prinsesser på og ett med Ole Brumm.

Tusen hjertelig takk A.L. You made my day!! :-)

Tuppa!

"Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon."

Jeg har altså blitt tatt. Av Miriam og senere også av Hallgeir. Så vidt jeg forstår er dette en slags videreutviklet, avansert og nettbasert versjon av sisten (eller "tuppa", som vi feilinfomerte som vokste opp på Borre kalte det). Bortsett fra at i denne versjonen har man ingen mulighet til å løpe unna. Jeg er altså pokka nødt til å skrive seks rare ting om meg selv her på bloggen. For en utlevering! Men jeg skal gjøre mitt beste. Den største utfordringen blir egentlig det å skulle ta seks andre personer som ikke allerede er tatt... Jeg kjenner nemlig ikke så mange andre bloggere. Men ved å ta noen jeg egentlig ikke kjenner, skal jeg nok greie det. Jeg "tar" dermed: Mirgrot, Ithil, Sunny, Ole Albrekt, IA og Ragne. Og så de seks raritetene:

1. Jeg ELSKER å klippe gress og blir varm inni meg når jeg tenker på alt det saftige, grønne gresset som skal klippes til sommeren.
2. Jeg fikk annengrads forbrenning på lårene etter to timer i sola, innsmurt med vannfast solkrem med faktor 16.
3. Jeg har spilt cello i femten år, men har ennå ikke greid å lære meg notenavnene.
4. Etter tre år med formgivingsfag på videregående, et år på musikkfolkehøgskole og en årsenhet i psykologi, følte jeg at vaktmester var det mest passende yrket med tanke på utdanningsbakgrunnen min.
5. Jeg mistet den ytterste tuppen på pekefingeren da jeg klemte den i lokket på en pianokrakk (og senere samme uke datt jeg ned fra et tre).
6. Jeg har angst for rått kjøtt og akvariefisk (http://ingeblogg.blogspot.com/2006/12/oppdrag-akvariemonster.html)

Trøkkleif ?

Noen har funnet det for godt å starte opp et lite neglforetak i Horten. Jeg vandrer forbi den lille salongen nesten hver dag og blir like forvirra hver gang jeg får øye på skiltet de har i vinduet. For hva er det egentlig de forsøker å formidle med denne teksten? Kanskje jeg hadde skjønt det dersom jeg visste noe om neglbransjen og hva de styrer med der, men mine kunnskaper om negler begrenser seg stort sett til å vite at de bør klippes når de nærmer seg tuppen av fingeren. Noen som kan hjelpe meg med å tyde det mystiske budskapet?

Svime på sykkel i slapsen

Måneden er mars, temperaturen er over frysepunktet, det drypper fra taket og sildrer i takrenna, det er ikke glatt lenger og noen steder er asfalten TØRR!!! Ergo: nå er det vår, og ut skal man, koste hva det koste må.

Jeg har ikke helt dagen min i dag. Og en ulykke kommer som kjent sjelden alene, så etter å ha ødelagt et perlekjede og mistet halvparten av perlene i do og røket en skolisse i løpet av bare femten sekunder (helt sant!), var det med en viss skepsis jeg forberedte sykkelturen. Men jeg valgte å satse på det beste, tross sviktende hell tidligere på dagen. Like kjent som en ulykke kommer sjelden alene er jo ulykken snur (eller var det lykken? Anyway...), og det avgjorde saken. Som sagt; det er vår. Og om våren bruker man ikke jakke. Det er et av kriteriene. Ihvertfall et av mine. Og selv om det ikke var sol ute, og heller ikke særlig varmt, bestemte jeg at årets første sykkeltur måtte være jakkeløs. Og siden jeg hadde røket skolissa og ikke orka å deale med det akkurat da (for nå skulle jeg ut!), valgte jeg å kjippe på meg de gamle, gode skoene isteden (les: de tøyskoene som er særdeles hullete foran og som lufter tærne godt i vinden - se bildet).

Sykkelnøkkelen fant jeg ikke, men det gjorde ikke noe for jeg hadde uansett glemt å låse sykkelen (vi som er over gjennomsnittet svimete og distré fortjener også å ha noen fordeler! Så det så). Etter å ha løftet og lirket sykkelen over strømaskinen i garasjen (først forsøkte jeg å flytte strømaskinen for å få sykkelen ut, men så viste det seg at jeg hadde låst strømaskinen og snøfreseren sammen med en diger kjetting med hengelås - nå kom jeg forresten på at jeg hadde nøkkelen til hengelåsen i lomma hele tiden, men det husket jeg jo ikke da), og vasset meg vei gjennom slapsen i oppkjørselen og ut på den tørre asfalten, satte jeg føttene på pedalene og tråkket i vei, frank og freidig. I circa tre sekunder. For etter fem tråkk satte buksa seg fast i kjedet.

Ok, å sykle med saggebukse er upraktisk av flere grunner, jeg nevner to: For det første er det lite estetisk. Selve konseptet med å ha buksa på knærne gjør det vanskelig å sette seg på sykkelsetet - det er liksom alltid noe stoff i veien. Og hvis man først greier å få rompa på plass, går det som oftest ut over noe annet - f.eks. at buksa glir ned bak sånn at hele Horten får ta del i hva slags undertøy man har valgt å ta på seg den dagen, eller at buksa glir opp på bena slik at det ikke blir langbukse lenger, men snarere en litt for lang shorts. For det andre er kombinasjonen lange bukseben+sykkelkjede gjerne litt uheldig. Og kan i verste fall få katastrofale følger. En gang satte jeg fast buksa i kjedet mens jeg befant meg midt i et vegkryss. Og det dreide seg ikke om bare litt stoff som var stuck, neida, hele nedre del av buksa tvinna seg inn i kjedet og ble ett med sykkelen mens jeg prøvde å humpe meg ut av krysset og inn på sykkelstien samtidig som jeg kjempet hardt for ikke å miste førligheten i foten siden buksa strammet sånn. Så galt gikk det ikke i dag. Men jeg tok hendelsen som en advarsel. Sykkelklemmer har jeg hørt om, men aldri sett. Og siden jeg ikke gadd å dra tilbake (de tretti meterne) for å hente strikker eller noe annet lurt, endte det med at jeg stappet buksebena ned i de lilla sokkene mine. Og dermed så jeg med ett om mulig enda mindre estetisk heldig ut. Men liv og helse bør tross alt prioriteres før utseende, så jeg lot det passere.

Så syklet jeg avgårde da, med de lilla sokkene mine på utstilling. Og jeg ble verken offer for påkjørsel eller tryning, så alt i alt er jeg svært fornøyd med årets jomfrutur. Det ble riktignok litt kjølig på tærne etterhvert som vinden snek seg inn i de hullete skoene i godt kameratskap med all slapsen som kom sprutende opp fra veien (ja, for asfalten var mildt sagt ikke like tørr overalt), men det var ikke verre enn at det kunne plasseres under Sjarmerende vær og årstid-kategorien, så da var det greit. Resten av dagen har forøvrig gått overraskende bra. Men så har jeg også holdt meg innendørs og i betryggende avstand til både peisovn og skarpe gjenstander, så med de forhåndsreglene tatt i betraktning er det kanskje ikke så rart allikevel.

Det e filmsamlinga vår

På mange måter er jeg mer stolt over Christines dvd-samling enn min egen. Hun har liksom alle de kule filmene, som Twelve Monkeys, The Boondock Saints, Bad Boys I og II, Snatch… Ansamlingen av mørke filmcovere på hylla hennes signaliserer action og testosteron, mens filmene mine røper sitt feminine og sukkersøte innhold gjennom rosa og lysegule coverfarger. Jeg eier alt for mange jentefilmer! Jeg har f.eks. 10 Things I Hate About You, Bend It Like Beckham, Bring It On(!), Save The Last Dance, Askepott.. Nevn i fleng. Vi har ganske mange filmer til sammen, men de eneste vi har dobbelt opp av er Terkel i knipe, Team Antonsen og Stolthet og Fordom (Christine har ikke brutt forseglingen på sin engang). Der Christine har tv-serier som Band of Brothers, er det tre sesonger av The L Word som opptar hylleplass hos meg…

MEN – det fine med å bo sammen er jo at man kan dele! Hun kan se på jentefilmene mine til hun begynner å gå med rosa klær og jeg kan herde sjela mi med slåssing og gønnere fra dvd-stabelen hennes. I forrige uke ble jeg for eksempel overtalt til å se The Boondock Saints. Den kan anbefales! Jeg falt særlig for denne replikken, sagt (eller snarere skreket) av Rocco ”The Funnyman”: ”- F**king… What the f**king f**k... Who the f**k f**ked this f**king…How did you two f**king f**ks F**K!!!” Joda, f-ordet nevnes visstnok hele 246 ganger i løpet av den 108 minutter lange filmen. Noe sånt ville ikke ha forekommet i de filmene jeg har, for å si det sånn! (vel, kanskje rent bortsett fra i Terkel, når jeg tenker meg om...)

Jeg tror forresten at vi bare har én lik cd... Men det kan vi ta en annen gang.

Litt morgenfu(g)l...

Det snør, det snør, tiddelibom. Jeg tror jeg dør, tiddelibom. Må måke ferdig før halv sju. Tiddelibom og grøss og gru.

Frokost nå, tiddelibom, før jeg må gå, tiddelibom, og måke en parkeringsplass. Tiddelibom, jeg gjør det på trass.

Hva har du gjort i dag?

Liste på tampen av dagen (illustrert, til og med!)

”Hva har du gjort i dag?"

Har du latt være å gjøre noe du burde ha gjort? Så klart. Skulle ha øvd bassgitar og skrevet ferdig oppgaven om sement og betong.

Har du gjort noe fysisk? Har måkt snø, gått på ski og trent styrke.

Har du gjort en god gjerning? Hjalp Vigdis med å male i det nye huset (men det kvalifiserer vel egentlig ikke til betegnelsen god gjerning, siden jeg elsker å pusse opp og gjerne kunne betalt for å få lov til å gjøre det). Og så har jeg kjørt Christine til tennistreninga;)

Har du laget middag? Fisk og kokte grønnsaker.

Har du hatt på de samme klærne hele dagen? Nei. Først skiftet jeg fra pysj til måkeklær, så fra måkeklær til treningstøy, fra treningstøy til olabukse og hettegenser, fra olabukse og hettegenser til skiklær, fra skiklær til maleklær og fra maleklær til olabukse og hettegenser. Jeez, egentlig rart at jeg har fått gjort andre ting i det hele tatt.

Har du lært noe nytt(ig)? Jeg fant ut at det er en dårlig idé å labbe rundt i snøen med sko som har luftehull foran. Det blir kaaaldt! Men det burde jeg kanskje ha forutsett.

Har du vært sint på noe/noen? Var rimelig irritert på den personen som fant ut at det var en god idé å parkere bilen sin midt på (den private) parkeringsplassen sånn at jeg måtte manøvrere snøfreseren rundt bilen og på den måten bruke lengre tid på måkinga. Var litt fristet til å sprute den ned med snø – lage en snøfonn oppå bilen rett og slett, men tanken i seg selv var heldigvis terapi god nok for meg:)

Har noe gjort deg glad? Perfekt gli og silkeføre i skiløypa, lukten av Jif da jeg tørket støv på jobben, å sleive rundt med bilen i løssnøen, å male hos Vigdis, at det ikke er noen snegler i akvariet, god lunsj på jobben, bra hårdag.

Gleder du deg til noe? Ja, til å se siste episode av Grey’s Anatomy med Stine og Christine!

Månestjert og klareskinn, takk.

Dagen i dag ble stort sett tilbrakt bak snøfreseren og snøskuffa. Når jeg ikke var opptatt med å omplassere snøen, benyttet jeg tiden til å plukke opp gamle damer fra isen, og til å hjelpe dem som ikke allerede hadde kalva, over veien. Har gjort så mange gode gjerninger i dag at jeg kan ta meg fri fram til påske, minst. (Kan noen vær så snill å oppsummere kommareglene for meg? Jeg frrriiiiker ut).

"Ja, det er gøy å synge sammen i kor! Ja, det er gøy å sette toner til ord!" Denne sangen lærte vi i dag:

Kuvisa (altstemmen) "Norgje, Kronlin, Danmark, Høstlin, O a-di a o a-di do-a da-di o a-di a o a-di do-a da-di. Såmmår, Prøve, Kolle, Enge, Løve. Bm bm bm bm bm bm bm bm. Fargo, Gullgås og Hemros. O a-di a o a-di do-a da-di o a-di a o a-di do-a da-di. Dronning og Engelros, Valfru og Morlik, Julgås og Trinaros, Røsjlill og Bulin. Svana og Løkkgo og Løkkgås, Løkkbot, Beros, Brandros. O a o a o a o ros".

Jada, teksten er på norsk. Og i pausen ble det servert økologisk speltbanankake.

Det har snødd uten opphold hele dagen. Og det er stadig ingen tegn til månestjert og klareskinn. Man forbereder seg med andre ord på frokost kvart over fem i morra igjen (mer måking, altså). Tjohei!

Ung kvinne ønskes leid

Jeg har igjen steget i etablert-gradene. Siste opprykk skjedde etter at en luring fra Tønsbergs Blads salgsavdeling fikk overbevist meg om at å bruke 410 kroner på et abonnement på lokalavisa til Tønsberg var vel anvendte penger. Vel, det er kanskje vel anvendte penger for en som faktisk bor i Tønsberg. Men det gjør jo ikke jeg. Jeg bor i nabobyen Horten, og avisa som skulle ha dumpet ned i postkassa mi hver morgen klokka halv seks burde dermed hett Gjengangeren. Det er bare det at Hortens lokalavis Gjengangeren, på tross av at den er 75% slankere enn nabobyen sin avis, har en høyere abonnementspris. Og litt økonomisk sans har man da. Derfor falt altså valget på Tønsbergs Blad, og derfor leser jeg hver dag om rivingen av bygg jeg ikke vet hvor er, om lokalpolitiske diskusjoner som ikke angår meg og om lilleputtlag som spiller fotball på en bane jeg aldri har hørt om. Eller, det vil si, jeg leser jo ikke om det, siden jeg ikke har noen interesse av det overhodet. Det eneste jeg egentlig leser er sidene med oversikt over dagens tv-program (ganske trist i grunn) og siden med dødsannonser (for så vidt enda tristere). I det siste har jeg imidlertid oppdaget et nytt aspekt ved denne avisa. Og det er noe jeg velger å oppfatte som heller tvilsomme kontaktannonser. Stadig vekk dukker det nemlig opp overskrifter som dette under tittelen Ønskes leid: ”Eldre herremann”, ”Helgepappa med tre barn”, ”Mannlig sykepleier”, ”To unge jenter i skolealder” etc. Jeg må innrømme at jeg synes det er temmelig sjokkerende og nokså upassende at en lokalavis kan finne på å presentere kontaktannonser av et såpass slibrig kaliber. Når til og med en tabloidavis som Dagbladet har valgt å fjerne dem!

Jo da. Går man ”kontakt”-annonsene nærmere etter i sømmene viser det seg at det er den eldre herremannen og helgepappaen som søker etter et husvære for seg og sine. At det ikke er møkkete menn i grilldress som ved hjelp av annonser i den lokale avisa forsøker å realisere sine lyssky perversiteter. Og at det dermed ikke dreier seg om kontaktannonser i det hele tatt. Det som er saken er at de første ordene i annonsene alltid skrives med uthevede bokstaver. Dermed ser det slik ut: "Ønskes leid: Mannlig sykepleier ø. leil. i Tbg sentr. Rolig. Ikke-røyk.” Det er bare det at vi som er skumlesere og som alltid hopper elegant over alt som ikke er overskrifter eller ingresser, går glipp av denne relativt vesentlige tilleggsinformasjonen. Og da blir det så gøy å lese avisa!

Sær telefonsamtale

Altså. Mobilen min ringer...

• Hallo?
• Hei, har jeg kommet til Ingeborg N nå?
• Jada, det er meg!
• Javel... Da har jeg forsåvidt kommet feil. Ha det!

???

Blogg, svette og tårer (...og snørr. Igjen)

Jeg registrerer at jeg med dette har omtalt det sjarmerende norske ordet snørr i hele tre poster på denne relativt nye bloggen. Det er ikke så rent lite imponerende. Og planen er å fortsette i denne gata. Influensaen har nemlig ankommet Horten! Halve byen ligger nede for telling med rennende neser og verkende kropper, og i skrivende stund er faktisk 100% av medlemmene i familien min mer og mindre sterkt redusert grunnet dette vinterfenomenet. Et vinterfenomen som slår seg ned i kalde og dårlig immunforsvarte kropper og som sprer om seg med feber, sår hals, ømme muskler, rennende øyne (av nyervervet erfaring kan jeg meddele at når øyet har skilt ut salt væske kontinuerlig i tre døgn i strekk, ser man ganske svinebanka ut. Huden rundt øyet sveller opp sånn at hele området liksom blir en stor klump som stikker ut av ansiktet og som og gir ordet øyeeple en ny mening. Det som skulle vært hvitt er ikke hvitt, men rødt, og der det skulle vært en fin, blå sirkel synes bare en liten strek...), tette bihuler, frysegrøss, svettetokter, slim, gørr og SNØRR - i bøtter! I løpet av noen feberhete dager har man snørra ut tre store kjøkkenruller, femten pakker Kleenex "med balsam", samt begynt å gå løs på dorullene. Men snørr trenger ikke å være så ekkelt. Det kan nesten være litt gøy! Og i alle fall er det FASCINERENDE. For hva er egentlig snørr for noe? Har det en funksjon? Hvorfor har det så mange forskjellige spennende farger og konsistenser? Og ikke minst: hvor i all verden kommer det fra??! Jeg slo opp i leksikon. Ingen treff. Neivel. Norsk ordbok har svaret: det korrekte ordet er visstnok ikke snørr, men snarere neseslim. Ok, det forklarer sikkert saken. Tilbake til leksikon. Nei. Ikke noe neseslim heller. Det synes jeg ærlig talt er litt snobbete. Men greit nok, Wikipedia kommer iallfall til unnsetning. Altså:

Snørr (i Hordaland ofte kalt snott) er en blanding av vann, proteiner, enkle sukkerarter og bakteriedrepende stoffer som produseres av slimhinnene i nesa. Ordene snørr, som stammer fra norrønt, og snott, som er noe nyere, henger etymologisk sammen med snuse og snyte. Snørr er altså det man snyter ut, det vil si neseslim. Videre kan Wikipedia fortelle at snørr faktisk har en funksjon; det er nemlig en del av immunforsvaret, og har som oppgave å fange støv, bakterier, pollen, virus etc slik at rakkerungene ikke følger med lufta ned i lungene når vi puster. Snørret sitter fast på små flimmerhår som nesa er full av (jeg vil mene at noen er mer rikelig utstyrt enn andre), slik at det ikke følger med ned i lungene. "Etterhvert vil snørret tørke inn rundt partiklene som det har fanget, og blir til det vi kaller en "buse", "busemann" eller "bøbb" (eller "boogeyman", som Mira kaller det). "Når vi snyter oss tar snørret med seg forurensningen ut av nesa. Noen ganger ordner kroppen dette selv ved å lage et nys. Da kan snørr og luft bli slynget ut av nesa med en hastighet på over 100 km/t. På denne måten renses luftfilteret vårt. (Jeg kan opplyse alle interesserte om at luftfilteret mitt blir uvanlig godt renset for tiden). Snørr er vanligvis blankt og fargeløst som vann, men litt tykkere. Når vi blir forkjølet produserer slimhinnene ekstra mye blankt snørr, og vi opplever at nesa renner. Dersom snørret er gult eller grønt kan det skyldes en infeksjonstilstand." Takk, Wikipedia, for nyttig informasjon og for freidig bruk av folkelige ord.

Håper du fikk mye ut av dette! Og husk: vær glad i snørret ditt. Ta godt vare på det, det er nemlig med på å holde deg frisk! Nå må jeg gå og snyte meg.

* reklame * reklame * reklame * reklame *

Velkommen til konsert på Skuret i Oslo onsdag 24. januar! Beautifulle mennesker framfører beautiful musikk! Gå til: http://www.myspace.com/beautifuldrowning

Vær!

Sjekk ut linken! http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1601205.ece Syns det er moro å ha Per på besøk, jeg! Gikk tur i Horten i dag. Veltede søppelkasser, sykler og nedblåste greiner lå strødd rundtomkring overalt. Heftig og begeistret! :-D

Litt snøskuffa...

Gah, plutselig er det masse våt snø der ute. Viser til henrykt og vinteroptimistisk post fra 6. desember og innrømmer at jeg i dag er mer skuffa over snøen enn jeg higer etter snø i skuffa. Skeptisk til å stå opp halv seks i morgen tidlig for å titte nervøst ut av vinduet og muligens konstatere at min tid under den varme dyna er omme og at jeg blir nødt til å kave meg opp og ut, grave meg fram til porten, miste nøkkelknippet i snøen, lirke av meg vottene og føle meg fram til nøklene, banne mye, omsider finne nøklene, lirke på meg vottene igjen, dirke opp hengelåsen på garasjen, prøve å finne lysbryteren, ikke finne lysbryteren og dermed famle meg bort til snøfreseren i stummende mørke, snuble over vedkubber på avveie, kløne meg ut av garasjen med det tunge, digre droget, slå skinnleggen inn i metallet fordi jeg er trøtt og ikke har styr og orden på lemmene mine ennå, dra og dra i snora med kalde og stive fingre for å få start på monsteret for så å ta fatt på fonnene sånn at de 9 av 20 barna som ikke er satt ut av spill pga feber og snørr kan kjøres helt fram til porten og leveres i barnehagen kvart på syv. Men så gleder jeg meg litt også, da... Jeg mener; SNØØØØØØØ!!! :-D

Homoerotiske pelsengler

Hvem besitter det grellest julepynta treningsapparatet...? Jeg undres; kan det være meg??

Nyttårsaften 2006

Kort oppsummert: gode venner, god mat, godt drikke, ordleker som resulterte i kreative setninger som Noen rosiner synger ekte vazelina og Oles tante arvet brukte kondomer, fyrverkeri i veikrysset, sigarlukt i jakka, singstar, 1,5 kg smågodt, Hater Horten taxi Hardt og ukristelig sengetid). ”…og alle var enige om at det hadde vært en god dag”. Haha, tok i hvert fall de BESTE bildene! Åtte groteske og tre litt fine bilder fra nyttårsfesten:

Denne spiste vi, faktisk... Takket være Christines fingernemme kokkelering, ble den blodige og rå kyllingen forvandlet til en særdeles smakfull kalkunrett (på under 5 timer). Anbefaler å klikke på bildet for å kunne studere innvollene med kirurgisk blikk.

Så satt vi der, da. Miraklenes tid på tampen av 2006: vi fikk plass til ni personer på kjøkkenet - samtidig!!

Marit og meg:)

Martin og ..sykeste!

Sjarmtroll.

Det vakke meg!!

Gikk lang tur langs stranda og i havna i dag og tok bilder. Lykkelige meg fikk nemlig digitalkamera til jul! :) Har ønsket meg det kjempelenge, men syntes ikke jeg kunne kjøpe meg et nytt kamera så lenge det gamle analoge fremdeles var i live. Heldigvis kom mamma og pappa meg til unnsetning. For det analoge kameraet mitt er udødelig! Jeg kjøpte det da jeg gikk i femte klasse, altså for over elleve år siden. Om jeg ikke husker helt feil kostet det fire hundre kroner (mye penger for en elleveåring...). Det hadde verken zoom eller andre fasiliteter, men det tok fine bilder. Har hatt kameraet med meg overalt, og det har til tider fått temmelig hard medfart. En gang var kameraet søkk vekk, og da fant jeg det igjen ute i hagen et halvt år senere. Der hadde det ligget i regn og i vind - men fremdeles var det i full vigør. Frustrerende... Så egentlig hadde jeg begynt å gi opp håpet om at det skulle bli ødelagt noen gang, sånn at jeg kunne kjøpe et digitalt et med god samvittighet.

Det stinker i grønne grener av tiss og uriiin i kveld...

Juletreet skal liksom lukte deilig granbar. Ikke urin! Situasjonen er den at jeg passer Balder i jula; familiens nest eldste kongepuddel, som stort sett ter seg som om han var den yngste. For noen minutter siden var jeg ute i hagen og hentet den nyinnkjøpte grana. Jeg sagde av den nederste delen av stammen og dro treet inn i stua. Kuttet av toppen (synes det ser så pent ut når treet har plass til stjerne øverst og ikke står bøyd under taket...) og stappet det ned i juletrefoten. Alt dette mens jeg ante julefred og ingen fare. Det var først da jeg bøyde meg ned og gravde nesa inn i grangrenene for å komme til juletrefoten at jeg begynte å fornemme en noe stram og gjenkjennende lukt. Og det var ikke duften av frisk gran, for å si det sånn! Mens treet lå ute i hagen har Balder tydeligvis funnet det for godt å markere på det. Jaja. Så eier han litt av juletreet og julen, han også. Det er jo for så vidt sjarmerende nok på en litt ekkel måte... Æret være røkelse!

Prima ballerina

Jeg kan jo ikke blogge nå. Jeg må pakke. Reiser til Praha kvart på syv i morgen tidlig. Men måtte bare skrive et lite innlegg under påskuddet om å poste et bilde av Ragnhildkusine (joda, that's her name!). Det er mange som sier at vi er så like, vi to. Det er virkelig et mysterium at noen kan mene det. Altså; nevn EN ting som likner bare litt...! Håret? Nei. Ansiktet? Nei. Kroppen? Nehehei! Smidigheten? Trokke det!! Vel. Jeg er uansett stolt av min kjære prima ballerina-kusine! :)

Tre bragder

Tre bragder i dag. Med forklaring:

1. Tilbød meg å spille bassgitar i et barnekorband! Greide rett og slett ikke å la være. Når bandet kun består av en gitarist som også fungerer som dirigent og en pianist som også har ansvaret for den kombinerte tromme- og bassmaskinen, klødde det rett og slett for mye i fingrene.

2. Fikk start på Torgrims snart verneverdige Ford Escort! Erfaringen med diverse gressklippere, hjullastere og traktorer gir endelig uttelling.

3. Gikk på konsert alene ! Frelsesarméens julekonsert i Tønsberg domkirke. Med bl.a. Händels "Hallelujah" i gla'gospel-stil, Frelsesarméens hornorkester i full mundur og "You Rise Me Up" med minst femten modulasjoner. Herrligt:)

Heller snø i skuffa enn skuffa over snøen!

Jeg vet ikke om dere er klar over at det faktisk er meg dere kan takke og/eller klandre for at vi hittil har hatt en snøfri vinter? Det dreier seg om paraplyeffekten: Det er jo et velkjent fenomen at dersom det er utrygt for regn en dag og man dermed kjører på med fullt regnuhyre når man går ut – da kan man være sikker på at sola vil stråle fra skyfri himmel hele dagen. Og omvendt; dersom man satser på at været kommer til å holde seg bra og dermed lar paraply og sydvest bli liggende igjen hjemme - da kan man nesten garantere at regnet vil hølje ned så snart man er langt nok hjemmefra til at man ikke rekker å løpe tilbake for å ekvipere regntøy og redningsvest. Jeg fikk på mange måter en ilddåp da jeg i november i fjor begynte å arbeide som vaktmester. Som måkeansvarlig var jeg oppe halv seks dag etter dag etter dag for å måke før barnehagen starter kvart på sju. Så var det inn for å dusje og skifte klær, og så bar det ut igjen. Flere ganger om dagen, åtte dager i uka. Snøværet ga seg aldri, og så fort man var ferdig med en brøytekant, fyltes den opp igjen. Snøfreser? Nei, det har jeg ikke sett. Her måker vi for hånd. Skuffe og spa, det er bra. En parkeringsplass, to innkjørsler samt diverse gangveier. Skal si man fikk muskler den vinteren. I år ble det derimot bestemt at det skulle kjøpes inn en snøfreser. Og man slo i vei på stortromma og trådte til med et skikkelig machomonster av en snørydder. Helt ny og blankpolert, i fineste røde metallik. Så da var jo saken i grunn avgjort: en snøfri vinter i vente! Nå er snøfreseren trygt i havn i garasjen, og jeg har så smått begynt på bruksanvisningen... Dette har jeg lært til nå: Det er ikke tillatt med passasjerer (åh, så upraktisk!). Man må aldri sikte med snøutkasteren direkte mot barn (kjeeeedelig...!). Man må ikke stappe hånda inn i rotoren. Den kan kutte kroppsdeler. Vel, jeg har tro på dette. Egentlig så håper jeg på litt snø snart, for det klør i kroppen etter å få prøvd ut vidunderet! :)

Oppdrag Akvariemonster

Når man har kjent seg selv i godt og vel tjueto år, tenker man gjerne at man har sånn rimelig grei oversikt over sin egen personlighet, reaksjoner og handlingsmønstre. Men plutselig dukker det opp en helt ny situasjon som man ikke har vært borti før, og gjennom måten man håndterer den på, lærer man kanskje noe nytt om seg selv. I dag har jeg lært at jeg er redd for akvariefisk. Og jeg er ikke bare litt engstelig for dem - jeg får angstanfall... Christine og jeg har et akvarium. Som seriøst trenger en overhaling. Har hatt mye dårlig samvittighet for fiskenurka, og har lenge tenkt at noe må gjøres. Og i dag bestemte jeg meg for at tanker skulle bli til handling. Jeg troppet opp på dyrebutikken med handlelista mi, og kom ut igjen 1171 kroner fattigere, men nå i besittelse av håv, to planter, to poser sand, luftpumpe og lysstoffrør. Planen var å vaske akvariet, skifte lysstoffrør, kaste ut de gamle plantene og fylle på med helt ny og fin sand mens Christine var på jobb. Hadde lyst til å overraske henne med "nytt" akvarium. Jeg gikk på oppgaven med freidig mot; ordnet med lysstoffrøret, fjernet plantene og begynte å øse ut vann. Alt gikk knirkefritt helt til jeg kom til punktet der jeg skulle bruke håven til å forflytte de fire små fra sitt trygge hjem og over i en bøtte. Den første fisken gikk greit. Den skjønte planen min, og kom ikke med de helt store protestene. De andre to ble også med på leken etterhvert, og havnet trygt i den blå bøtta. Men da jeg skulle prøve å forflytte Akvariemonsteret (som jeg liker å kalle den: den er helt ABNORMT diger, svart, feit og jævlig. Christine syns den er søt, jeg syns den er skikkelig skummel), gikk plutselig ting litt tregere. Herr A nektet nemlig plent å bli med på tur. Når jeg nærmet meg med håven, satte den bare fart på seg og spratt fra vegg til vegg i akvariet. Det så ikke godt ut når den digre kroppen dunket inn i glasset. Jeg fikk så vondt av den og prøvde fortvilet å forklare at jeg bare ville hjelpe; "Jeg er en venn, jeg kommer i fred!" Men nei, det kom ikke på tale. Etterhvert kom jeg inntil den med håven og greide nesten å få has på den, men det var da problmet oppsto: Da jeg kjente den digre fiskekroppen inntil håven, fikk jeg plutselig skjelvinger i hele meg og ble kjempekvalm og holdt på å kaste opp. Dette gjentok seg hver gang jeg fikk fornemmelsen av fisk mot håv. Utrolig sært. Til slutt orket jeg ikke mer og måtte bare gi opp. Det ble Christine som måtte ordne opp da hun kom hjem fra jobb. Hun fikk imidlertid fatt i den på første forsøk og overførte den elegant over i bøtta. Jeg fikk altså ikke overrasket Christine med rent og pent akvarium slik jeg gjerne ville, men jeg fikk virkelig overrasket meg selv! Kan med dette tilføre en ting til på "angst"-lista mi: akvariefisk. Rare greier...

Min nye Marshall amp

Kjøpte fiiineste julegaven til meg selv i dag. Har ønsket meg en sånn i flere år, men ante ikke at den fantes. Lille 14,2 x 11 x 5,7 cm store bassforsterkeren... Skal pakke den inn og legge den under treet på julaften. Måtte bare prøve den ut og kose litt med den først.

Null hull hos tannlegen, forresten! Dobbel juleglede i dag, altså. Og i morgen er det kalender. Gå du hjem! Christine som skal åpne først, da. Vi har ordnet med tolv gaver hver og får åpne en annenhver dag. :)

Svikt i moralen

Har i grunn bestandig betraktet meg selv som en over gjennomsnittet lovlydig (og til tider slitsomt besteborgelig) person. Men etter at jeg fikk lappen har dette inntrykket begynt å rakne. Det kan virke som om moralen min synker parallelt med grafen for antall kroner brukt på bensin. For plutselig er det noe med meg og bøter. Så snart jeg beveger meg mer enn ni mil i bil fra huset mitt, begynner de å strømme inn. Bøtene, altså. Vi snakker parkeringsbot, vi snakker piggdekkbot, vi snakker fartsbot. Gjerne på én og samme tur. Som nå på tirsdag, for eksempel:

Som den snille storesøsteren jeg liker å være, tok jeg turen inn til Oslo tirsdag kveld for å hente bror, fetter, fetter og fetters kjæreste etter Iron Maiden-konserten. Vi ble enige om å møtes i sentrum (dumt å utfordre skjebnen unødig ved å forsøke å finne fram til Valhall). Og siden jeg er lat og ikke taklet tanken på å prøve å rote meg fram til et parkeringshus, valgte jeg det jeg anså som den beste løsningen på alle måter – nemlig korttidsparkeringen ved Oslo s. Den er lett å finne, det er ledige plasser der OG – den er gratis… Maiden-fansene lot vente på seg, og i mellomtiden benyttet jeg sjansen til å handle litt julegaver. Jeg var bortom parkeringsplassen og flyttet bilen et par-tre ganger, helt i tråd med korttidsparkeringens ånd; jeg sto kun kort tid i hver parkeringsluke. Men denne sleipe og unnavridende tankegangen var jo nødt til å straffe seg til slutt. Når jeg kommer for å flytte bilen for fjerde gang, står det nemlig en mann ved panseret i en urovekkende velkjent outfit og noterer iherdig på en medbrakt blokk. I ruta ligger allerede en lapp og lurer. Jeg tusler bort og legger stemmen i mitt mest sukkersøte leie: ”Hei. …Er det min bil du skriver bot på…?” Parkeringsvakten snur seg rundt, ser på meg fra topp til bunn og til topp igjen. ”Hvis det er bilen din, så?” sier han og nikker mot farmors sølvgrå golf. Jeg kan jo ikke annet enn å bekrefte faktum, men sørger for å legge til at jeg bare disponerer den, jeg eier den ikke (det skal liksom virke litt formildende, tenker jeg). Liten pause. Så senker han blokka og stirrer på meg med lett hevede øyenbryn. ”Altså”, begynner han. ”For det første har du ikke betalt piggdekkavgift”. ”Oi… Har den piggdekk… Det var jeg ikke klar over…” Æsj. Vanskelig å virke søt og blond når man er iført saggebukse og gangsterjakke. Og hva piggdekk angår er jeg selvfølgelig klar over dem! Det er jo umulig å ikke registrere det konstante bråket og ristingen som er forårsaket av dette geniale ”trygg bil på glatt is”-påfunnet. Dessuten var det jeg selv som insisterte på å bytte til pigg. Jeg mener – vinteren er jo definitivt rett rundt hjørnet (hæ, regn og plussgrader, sier du??). ”Hvor mye er den på, da? Boten?”. ”750,- kroner”, svarer han. Og jeg er sikker på at munnviken hans rykker oppover. ”750 kroner, mot 25 hvis du hadde betalt for oblat…”. Nå smiler han, faktisk. Er det mulig. Hvorfor gadd jeg ikke å undersøke dette oblatsystemet litt nærmere? Jeg er selvfølgelig fullt klar over piggdekkavgiften i Oslo, det er så å si umulig å gå glipp av alle de to hundre skiltene angående denne på vei inn mot byen. Men på samme måte som jeg fant det uoverkommelig å rote meg fram til en lovlig parkeringsplass, fant jeg det også uoverkommelig å forske noe mer på hvordan jeg skulle få betalt piggdekkavgiften. Sløvhet straffer seg. Som man reder, ligger man, og alt det der. Utrolig nok har han overbærenhet med meg når jeg forklarer at jeg bare var inne på stasjonen for å hente noen som ikke dukket opp, og at jeg nå hadde tenkt å kjøre igjen. Han stryker dermed den parkeringsboten han holder på å utforme. ”Men den der kan jeg ikke gjøre noe med, altså”, sier han og nikker igjen mot lappen i ruta. ”Nei, selvfølgelig” sier jeg, og takker og bukker. ”Det skulle bare mangle!”. Holder nesten på å legge til ”Den skal jeg med glede betale!”. Etter dette turte jeg forståelig nok ikke å bli stående på korttidsparkeringen lenger, så jeg satte meg i bilen og kjørte på måfå bort derfra. Jeg snublet imidlertid over ”Oslo s parkeringshus” bare få meter unna, og sto lovlig parkert de siste minuttene før de svette konsertgjengerne inntok bilen.

Snørr og batterier

Jeg har plutselig fått ansvaret for et lite menneske på ti måneder. Jeg kjenner at jeg har en del panikk. Han har bare vært her i litt over en time, men har allerede rukket å forsøke å skolde seg på vedovnen, samt å spise opp et par batterier jeg hadde liggende. Jeg syntes jeg var snill og forutseende da jeg hentet litt leker fra barnehagen som han kunne leke med. Kjempekul småbilbensinstasjon med heis og parkeringsplass, samt en gravemaskinlekebil og en liten plastbåt. Men det eneste han vil leke med er treningsapparatet og jackkabelen… Og vedovnen, da. Det er forresten fascinerende hvor mye snørr en så liten person kan produsere. Er sikker på at det har gått med minst en liter bare på denne timen. Hvor kommer alt fra? Jeg skjønner det ikke. Marit, Martin og Vigdis kommer klokka to. Ser i grunn fram til litt bistand. Men først skal vi gå på tur i sola!

Kaotisk navneopphav

Jeg vil dedikere dette innlegget til Ullrich – hunden til broren min. Puddelen til broren min, faktisk. Aprikosfarget kongepuddel. Og et virkelig prakteksemplar av arten. Jeg liker å tro at det var jeg som fant på hva han skulle hete, og at meningen bak navnet er todelt: 1) Han er som nevnt en puddel, og er dermed rik på ull – altså ull-rik og 2) som tredjehund i rekka etter Frøya og Balder, var det på sin plass at også han fikk et traust og godt norrønt gudenavn; Ull er jaktguden, guden for bueskyting og skigåing. For øvrig er også Ull Tor sin stesønn, noe som passer ganske godt siden vi har opptil flere Tor i familien. Men så har vi en liten argue på det da; for som den metal-fanatikeren broren min jo er, mener han nemlig at hunden hans verken er oppkalt etter norrøne guder eller kroppstekstur, men snarere etter trommisen i Metallica. Jeg for min del er litt usikker på hvor entusiastisk Lars Ullrich ville blitt dersom han fikk vite om navnesønnen. De spiller ikke akkurat puddelrock heller, liksom…

Legge lista

Jeg kan ikke love at denne bloggen blir særlig nyttig, saklig, velorganisert eller fornuftig. Men jeg kan godt love at den ikke blir det. Tenker det er greiest sånn.