Måneden er mars, temperaturen er over frysepunktet, det drypper fra taket og sildrer i takrenna, det er ikke glatt lenger og noen steder er asfalten TØRR!!! Ergo: nå er det vår, og ut skal man, koste hva det koste må.
Jeg har ikke helt dagen min i dag. Og en ulykke kommer som kjent sjelden alene, så etter å ha ødelagt et perlekjede og mistet halvparten av perlene i do og røket en skolisse i løpet av bare femten sekunder (helt sant!), var det med en viss skepsis jeg forberedte sykkelturen. Men jeg valgte å satse på det beste, tross sviktende hell tidligere på dagen. Like kjent som en ulykke kommer sjelden alene er jo ulykken snur (eller var det lykken? Anyway...), og det avgjorde saken. Som sagt; det er vår. Og om våren bruker man ikke jakke. Det er et av kriteriene. Ihvertfall et av mine. Og selv om det ikke var sol ute, og heller ikke særlig varmt, bestemte jeg at årets første sykkeltur måtte være jakkeløs. Og siden jeg hadde røket skolissa og ikke orka å deale med det akkurat da (for nå skulle jeg ut!), valgte jeg å kjippe på meg de gamle, gode skoene isteden (les: de tøyskoene som er særdeles hullete foran og som lufter tærne godt i vinden - se bildet).
Sykkelnøkkelen fant jeg ikke, men det gjorde ikke noe for jeg hadde uansett glemt å låse sykkelen (vi som er over gjennomsnittet svimete og distré fortjener også å ha noen fordeler! Så det så). Etter å ha løftet og lirket sykkelen over strømaskinen i garasjen (først forsøkte jeg å flytte strømaskinen for å få sykkelen ut, men så viste det seg at jeg hadde låst strømaskinen og snøfreseren sammen med en diger kjetting med hengelås - nå kom jeg forresten på at jeg hadde nøkkelen til hengelåsen i lomma hele tiden, men det husket jeg jo ikke da), og vasset meg vei gjennom slapsen i oppkjørselen og ut på den tørre asfalten, satte jeg føttene på pedalene og tråkket i vei, frank og freidig. I circa tre sekunder. For etter fem tråkk satte buksa seg fast i kjedet.
Ok, å sykle med saggebukse er upraktisk av flere grunner, jeg nevner to: For det første er det lite estetisk. Selve konseptet med å ha buksa på knærne gjør det vanskelig å sette seg på sykkelsetet - det er liksom alltid noe stoff i veien. Og hvis man først greier å få rompa på plass, går det som oftest ut over noe annet - f.eks. at buksa glir ned bak sånn at hele Horten får ta del i hva slags undertøy man har valgt å ta på seg den dagen, eller at buksa glir opp på bena slik at det ikke blir langbukse lenger, men snarere en litt for lang shorts. For det andre er kombinasjonen lange bukseben+sykkelkjede gjerne litt uheldig. Og kan i verste fall få katastrofale følger. En gang satte jeg fast buksa i kjedet mens jeg befant meg midt i et vegkryss. Og det dreide seg ikke om bare litt stoff som var stuck, neida, hele nedre del av buksa tvinna seg inn i kjedet og ble ett med sykkelen mens jeg prøvde å humpe meg ut av krysset og inn på sykkelstien samtidig som jeg kjempet hardt for ikke å miste førligheten i foten siden buksa strammet sånn. Så galt gikk det ikke i dag. Men jeg tok hendelsen som en advarsel. Sykkelklemmer har jeg hørt om, men aldri sett. Og siden jeg ikke gadd å dra tilbake (de tretti meterne) for å hente strikker eller noe annet lurt, endte det med at jeg stappet buksebena ned i de lilla sokkene mine. Og dermed så jeg med ett om mulig enda mindre estetisk heldig ut. Men liv og helse bør tross alt prioriteres før utseende, så jeg lot det passere.
Så syklet jeg avgårde da, med de lilla sokkene mine på utstilling. Og jeg ble verken offer for påkjørsel eller tryning, så alt i alt er jeg svært fornøyd med årets jomfrutur. Det ble riktignok litt kjølig på tærne etterhvert som vinden snek seg inn i de hullete skoene i godt kameratskap med all slapsen som kom sprutende opp fra veien (ja, for asfalten var mildt sagt ikke like tørr overalt), men det var ikke verre enn at det kunne plasseres under Sjarmerende vær og årstid-kategorien, så da var det greit. Resten av dagen har forøvrig gått overraskende bra. Men så har jeg også holdt meg innendørs og i betryggende avstand til både peisovn og skarpe gjenstander, så med de forhåndsreglene tatt i betraktning er det kanskje ikke så rart allikevel.
Etter en snarvisitt i bildøra ser høyre ringfinger nå latterlig hoven ut. Dvs, den er mindre hoven i dag (bildet er fra i går), men så er den derimot atskillig mer blålilla og ser generelt sett lite tiltalende ut. Men en ting som er litt underholdende er at jeg kan vippe på neglen! Litt på samme måte som da man var liten og vippet på melketennene før de mer eller mindre fremprovosert løsnet fra underlaget. Bortsett fra den karakteristiske surklelyden er følelsen den samme. Og jeg lurer på om det nok kanskje kommer til å gå den veien med neglen... Det er litt foruroligende. Er ikke helt komfortabel med tanken på hvordan fingertuppen vil se ut uten negl. Men du så spennende også. 
