Dagens "glad-sak" på NRK-nyhetene i går kveld (du vet, den lille positive oppkvikkeren helt på slutten av sendingen som bestandig får nyhetsankerne til å smile fårete og som på en litt arrogant måte liksom skal lette opp stemningen igjen og rettferdiggjøre all den krigen og elendigheten som har dominert absolutt hele nyhetssendingen), dreide seg om en australsk rugbyspiller som etter et kraftig og tydeligvis uoversiktlig sammenstøt med en motstander endte opp med en fremmed tann innsydd i panna. Dette førte til at jeg (uten sammenlikning for øvrig) kom til å tenke på den gangen jeg løp rett på ei jente da vi lekte sisten i skolegården. I dette tilfellet ble riktignok ikke tanna sittende fast i panna hennes, men den (eller de – fortennene mine) produserte noen durabelige merker som i flere dager var et særdeles synlig bevis for det kraftige sammenstøtet (og som røpte at innehaveren hadde temmelig skjeve tenner). Jeg husker jeg måtte stå bøyd over kummen på lærerværelset mens blodet rant i strie strømmer. Jeg hadde visst bitt hull tvers gjennom underleppa og fikk etter et besøk hos legen instruks om å leve på en diett bestående av is og gele; en medisin jeg som niåring hadde en utelukkende positiv innstilling til. Med en slik behandling gjorde det ikke lenger så mye at ansiktet mitt så ut som et krater. Tennene ble for øvrig værende på sin faste plass i gommen, i motsetning til den gangen da jeg fant det for godt å skli på sklia på lekeplassen med hodet først og landet med et brak i grusen. Jeg var særdeles sjenert som barn og turte derfor ikke å fortelle til noen at jeg hadde slått meg og at litt av fortanna på mystisk vis hadde forsvunnet. Omsider kom det allikevel unektelig fram i lyset, og nok et tannlegebesøk gjorde seg gjeldende.
Dette skjedde da jeg var liten. Tann- og munnhistoriene mine kan derfor elegant bortforklares med barnlig lek og uvørenhet. Hadde det bare stoppet der…
Da jeg var femten fikk jeg nemlig mine første rulleskøyter. Jeg vet ikke hva pappa tenkte da han kjøpte dem til meg; om han så på det som en smart idé, eller om han bare fortrengte den indre vissheten om at dette umulig kunne gå bra. Uansett hvilke tanker som var (eller snarere ikke var) i omløp i hodet hans; det gikk som det måtte. Vel utstyrt med både knebeskyttere, albuebeskyttere, håndleddsbeskyttere og hjelm (jeg manglet vel strengt tatt bare blinkende røde lys og redningsvest), sto jeg så stille jeg kunne mens jeg vaklende forsøkte å fordele kroppsvekten min på de åtte bittesmå gummihjulene uten å velte. Men det var selvfølgelig nettopp det jeg gjorde. Uten å ha beveget meg bortover veien så mye som en halv meter engang. Jeg skulle nemlig bare bøye meg ned for å feste en spenne på den ene rulleskøyta. Som i sakte film lente jeg meg framover med armene foran meg og med ben rette og stive som stokker. Hjulene lettet fra bakken og ansiktet dundret mot asfalten. Jeg tok meg selvfølgelig ikke for med hendene – gud forby at jeg skulle skrape opp de fine, nye håndleddsbeskytterne. Isteden var det fortennene som igjen måtte ta støyten. Ikke den samme tanna som jeg knakk etter nesegrusepisoden, men de to ved siden av. Takk og pris for tannleger og hvit tann-look-alike-plast!
Her om dagen løsnet det et lite skall bak den ene av plasttennene, denne gangen uten at jeg hadde foretatt meg noe som helst uforsiktig eller klønete (i hvert fall ikke så vidt jeg kan erindre). Tannlegen kunne berette at dette ikke var særlig uventet, og han ga meg heller dystre utsikter hva angår holdbarheten til de fine plasttennene mine. Før eller siden kommer de nemlig til å løsne, og da står jeg der, tannlaus og fæl. Jeg biter tennene sammen og satser på at dette ikke skjer under fotoseansen i mitt eget bryllup eller noe sånt. Oddsene for det er vel heller små, vil jeg tro. Skjønt oddsene for at jeg innen den tid (det eventuelle bryllupet altså) har slått ut eller knekt tennene på annen måte, er noe større.
