Viser innlegg med etiketten Ingeblogg gjør deg kvalm. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ingeblogg gjør deg kvalm. Vis alle innlegg

onsdag 18. juli 2007

Tanntrøbbel og generell kløning

Dagens "glad-sak" på NRK-nyhetene i går kveld (du vet, den lille positive oppkvikkeren helt på slutten av sendingen som bestandig får nyhetsankerne til å smile fårete og som på en litt arrogant måte liksom skal lette opp stemningen igjen og rettferdiggjøre all den krigen og elendigheten som har dominert absolutt hele nyhetssendingen), dreide seg om en australsk rugbyspiller som etter et kraftig og tydeligvis uoversiktlig sammenstøt med en motstander endte opp med en fremmed tann innsydd i panna. Dette førte til at jeg (uten sammenlikning for øvrig) kom til å tenke på den gangen jeg løp rett på ei jente da vi lekte sisten i skolegården. I dette tilfellet ble riktignok ikke tanna sittende fast i panna hennes, men den (eller de – fortennene mine) produserte noen durabelige merker som i flere dager var et særdeles synlig bevis for det kraftige sammenstøtet (og som røpte at innehaveren hadde temmelig skjeve tenner). Jeg husker jeg måtte stå bøyd over kummen på lærerværelset mens blodet rant i strie strømmer. Jeg hadde visst bitt hull tvers gjennom underleppa og fikk etter et besøk hos legen instruks om å leve på en diett bestående av is og gele; en medisin jeg som niåring hadde en utelukkende positiv innstilling til. Med en slik behandling gjorde det ikke lenger så mye at ansiktet mitt så ut som et krater. Tennene ble for øvrig værende på sin faste plass i gommen, i motsetning til den gangen da jeg fant det for godt å skli på sklia på lekeplassen med hodet først og landet med et brak i grusen. Jeg var særdeles sjenert som barn og turte derfor ikke å fortelle til noen at jeg hadde slått meg og at litt av fortanna på mystisk vis hadde forsvunnet. Omsider kom det allikevel unektelig fram i lyset, og nok et tannlegebesøk gjorde seg gjeldende.

Dette skjedde da jeg var liten. Tann- og munnhistoriene mine kan derfor elegant bortforklares med barnlig lek og uvørenhet. Hadde det bare stoppet der…

Da jeg var femten fikk jeg nemlig mine første rulleskøyter. Jeg vet ikke hva pappa tenkte da han kjøpte dem til meg; om han så på det som en smart idé, eller om han bare fortrengte den indre vissheten om at dette umulig kunne gå bra. Uansett hvilke tanker som var (eller snarere ikke var) i omløp i hodet hans; det gikk som det måtte. Vel utstyrt med både knebeskyttere, albuebeskyttere, håndleddsbeskyttere og hjelm (jeg manglet vel strengt tatt bare blinkende røde lys og redningsvest), sto jeg så stille jeg kunne mens jeg vaklende forsøkte å fordele kroppsvekten min på de åtte bittesmå gummihjulene uten å velte. Men det var selvfølgelig nettopp det jeg gjorde. Uten å ha beveget meg bortover veien så mye som en halv meter engang. Jeg skulle nemlig bare bøye meg ned for å feste en spenne på den ene rulleskøyta. Som i sakte film lente jeg meg framover med armene foran meg og med ben rette og stive som stokker. Hjulene lettet fra bakken og ansiktet dundret mot asfalten. Jeg tok meg selvfølgelig ikke for med hendene – gud forby at jeg skulle skrape opp de fine, nye håndleddsbeskytterne. Isteden var det fortennene som igjen måtte ta støyten. Ikke den samme tanna som jeg knakk etter nesegrusepisoden, men de to ved siden av. Takk og pris for tannleger og hvit tann-look-alike-plast!

Her om dagen løsnet det et lite skall bak den ene av plasttennene, denne gangen uten at jeg hadde foretatt meg noe som helst uforsiktig eller klønete (i hvert fall ikke så vidt jeg kan erindre). Tannlegen kunne berette at dette ikke var særlig uventet, og han ga meg heller dystre utsikter hva angår holdbarheten til de fine plasttennene mine. Før eller siden kommer de nemlig til å løsne, og da står jeg der, tannlaus og fæl. Jeg biter tennene sammen og satser på at dette ikke skjer under fotoseansen i mitt eget bryllup eller noe sånt. Oddsene for det er vel heller små, vil jeg tro. Skjønt oddsene for at jeg innen den tid (det eventuelle bryllupet altså) har slått ut eller knekt tennene på annen måte, er noe større.

mandag 21. mai 2007

Det er fingern sin, det!

Grunnet ”intense” eksamens”forberedelser”, har jeg nå endelig ”tid” til å poste et nytt innlegg her! Aldri så galt at det ikke er godt for noe... Jeg har, til min hvinende fryd, oppdaget en ny funksjon ved kameraet mitt. Denne heter digital makro og ved riktig bruk tillater den en grotesk nærhet til motivet. Har dermed fått tatt nok et yndig bilde av min store stolthet Blåneglen (jmf.: Latterlig hoven finger og Se min finger, den er blå som...). En stund trodde jeg jo at den ville falle av, men det har den altså ikke gjort. Derimot har det begynt å poppe fram en ny negl – under blånegelen! I skrivende stund har jeg altså ti fingre (stadig – i hvert fall så lenge jeg holder god avstand til en viss pianokrakk) og elleve negler. Ikke verst. (Det gjennomsiktige verdenskartet som kan skimtes midt på neglen er forresten bare rester etter litt gammel neglelakk. Prøvde nemlig å pynte den opp litt, men det førte ikke til den helt store forbedringen...).

søndag 22. april 2007

Jeg ønsker meg fluesmekker til jul.

Jeg var lei av larver, nå er jeg lei av melmøll. Det er møll overalt. Jeg kverker én etter én med en gammel avis som begynner å bli temmelig seig og brun av møllblod. Skulle tro bestanden snart var utryddet, men på uforklarlig vis dukker det stadig opp nye. Vurderer faktisk å bytte navn til Ingeborg Melmøllmoser. Heldigvis er ingen flere larver oppdaget. Men jeg er allikevel ikke trygg på at de er borte, og derfor er all maten i matskapet sirlig pakket inn i gjennomsiktige fryseposer med strikk rundt. Det er upraktisk, men det gir i det minste litt trygghet.

Overfor de av dere som begynner å bli lei av å lese om larveleven og møllmareritt, beklager jeg. Det er ikke til å komme bort fra at det opptar meg en del for tiden. Jeg er heller ikke ferdig med finger-i-døra-prosjektet, hvis noen trodde det, og kommer til å poste i hvert fall ett bilde til av blåneglen før jeg lar det gå. Har nemlig til min store fryd oppdaget at alt det nye neglmaterialet som vokser ut, er mørkeblått! Drømmen er selvfølgelig at hele neglen ender opp blå til slutt, men det vil tiden vise. Og den tar sin tid. I mellomtiden arrangerer jeg dugnad på jobben. Hjertelig velkommen alle sammen! Ta med rake, sol og godt humør og møt opp 7. eller 8. mai.

Rent plagiat av Ole Albrekt sin "Dagens morsomhet". Beklager det, men jeg ville ha dette bildet for meg selv... Hvorfor gjør NKI dette mot meg?! De skjønner vel at jeg får et anstrengt og skeptisk forhold til studiet deres når alle pensumbøkene jeg får servert har tre orddelingsfeil på forsiden? "Vakt mester skolen". Har de ved en feiltakelse forbyttet den ene i-en i mister med en e? Eller har de kanskje glemt en r i mestrer? Ikke vet jeg. Men nki Forlaget har kanskje en forklaring på det...

søndag 8. april 2007

The Return Of The Devilship!

Faenskapet er tilbake! Og det på selveste påskedag.

- Hva er det?, tenker jeg. - En pinne? En liten kvist som sitter fast der på skapdøra?

Å nei. Det er nok ingen pinne. Det er en møll. Og ikke en hvilken som helst møll; Det er en melmøll. Dette vet jeg fordi jeg senest i går fikk se bilder av melmøll fra min bror Konditoren som har lært om skadedyr på skolen. Rett før middag (så klart) bladde han opp i den store bakerboka for å finne ut hva slags larver det var som gjestet matskapet vårt tidligere i vår. Og vi kom fram til at det nok måtte være melmøllarver. Larvene våre liknet de som var avbildet i boka og det er også nokså sannsynlig at de har kommet inn i skapet vårt via en melpose. Men det er bare det at vi kastet jo all mat, vi vasket og desinfiserte alle flater, vi teipet igjen alle kriker og kroker med solid og seig gaffa, for f***! Så hvorfor i h****** er de tilbake nå?!

Jeg var i kirken i dag. Presten talte om det store underet Oppstandelsen. Og på finurlig vis greide han å svinge temaet inn på larver; Den lille larven som sakte og tungt kryper rundt før den ligger i dvale i en puppe for tilslutt å gjenoppstå som en fri og vakker sommerfugl. Presten gledet seg tydeligvis over dette bildet. Jeg for min del satt fornøyd og gned meg i hendene mens jeg tenkte på alle larvene vi myrdet før de rakk å oppnå sommerfuglstatus, og som etter min naive innbilning brant i helvete, hardt og lenge. Nå viser det seg altså at de ikke var riktig så forduftet som jeg hadde håpet...

Jeg kan takle en møll. For all del. Jeg kan til og med takle fem møll, som var antallet møll jeg fant da jeg gikk matskapet nærmere etter i sømmene. Jeg kan takle dem. Men det jeg ikke kan takle er tanken på at disse fem møllene har vært fem feite larver. Som tydeligvis har befunnet seg i matskapet vårt hele tiden uten at vi har vært klar over det. Jeg har sjekket skapet hver eneste dag, men har ikke sett en eneste larvefaen. Fatter ikke hvor de har vært. Jeg er glad jeg fortsatt er så paranoid etter forrige larveinvasjon at jeg må endevende frokostblandingen på skjea før jeg tør å spise den. Jeg er dermed ganske sikker på at jeg ikke har fått i meg noen utilsiktede ekstra proteiner…

Jeg beklager så mye, Christine. Skal jeg kaste knekkebrødene dine?

tirsdag 3. april 2007

Se min finger, den er blå som...

...havet? Anyways. Siden det har vært et enormt trøkk av folk som er dødsnysgjerrige etter å få se progresjonen i finger-i-bildøra-prosjektet, poster jeg herved et nytt bilde. Neglen har ikke falt av, da. Litt skuff, men jeg tror kanskje at det egentlig ikke er en ting man klager over.

Mon tro hva man kunne brukt en finger uten negl til... Smokk?

onsdag 28. mars 2007

Latterlig hoven finger

Etter en snarvisitt i bildøra ser høyre ringfinger nå latterlig hoven ut. Dvs, den er mindre hoven i dag (bildet er fra i går), men så er den derimot atskillig mer blålilla og ser generelt sett lite tiltalende ut. Men en ting som er litt underholdende er at jeg kan vippe på neglen! Litt på samme måte som da man var liten og vippet på melketennene før de mer eller mindre fremprovosert løsnet fra underlaget. Bortsett fra den karakteristiske surklelyden er følelsen den samme. Og jeg lurer på om det nok kanskje kommer til å gå den veien med neglen... Det er litt foruroligende. Er ikke helt komfortabel med tanken på hvordan fingertuppen vil se ut uten negl. Men du så spennende også.
Jeg holdt forresten på å skrive hoven med å. Håven. Det skulle tatt seg ut.

fredag 23. mars 2007

For noe makkverk!

- Hvor mange larver har DU spist i dag?

Heter mark makk i flertall? Eller er egentlig mark og makk bare to forskjellige versjoner av samme ord? I så fall pleier jeg vel egentlig å si mark. Men makk gir bedre utgangspunkt for ordspilloverskrifter… ;)

Scenariet: Det er blitt kveld og det er lenge siden middag. Jeg kjenner jeg er sulten og tenker at jeg skal spise litt frokostblanding. Jeg heller litt havregryn og müsli i en skål og skal til å ta på melk da jeg plutselig oppdager at DET KRYPER LARVER RUNDT PÅ TALLERKENEN!!! Jeg kvepper til og hopper baklengs vekk fra kjøkkenbenken. Etter å ha summet meg litt, sniker jeg meg nølende fram til benken igjen og med to nøye plasserte fingre plukker jeg opp esken som müslien kom fra og tar den nærmere i øyesyn. Aha; invadert av larver! Løfter opp og kikker under havregrynposen. Også den har fullt av larver under seg. Jeg får skikkelig skjelven og går bort til matskapet for å se om det kan være larver der også. Og jada; snart åpenbarer det seg feite, bleike, hårete, klumpete larver i alle kriker og kroker, under hyller, over hyller, på veggene, klemt inni hjørnene, på posene med mel, på pakkene med knekkebrød, på esken med ris… Over alt! Omfanget av larveinvasjonen blir mer og mer omfattende for hver eneste ting jeg tar ut og kikker på. Og med fare for å støte visse lesere: FY FAEN I HELVETE så JÆVLIG ekkelt det var!

Kvalm på nippet til å kaste opp og med kløe overalt, begynte jeg å kaste maten i Rema1000-poser. Fem bæreposer fylt til randen med matvarer (ikke ante jeg at vi hadde så mye mat i skapet) ble brutalt og nådeløst kastet på dør. Da kastejobben var unnagjort, var det på tide å tilkalle forsterkninger. Christine var ikke hjemme og aldri i verden om jeg var i stand til å deale med larvene på egenhånd (her har du jenta som ikke greier å drepe en veps engang, og som må ha minst ti lag med papir imellom for å greie å klemme i hjel en bitteliten edderkopp). Snille, snille pappaen min kom bilende til unnsetning for sin datter i nød. Og mens jeg tømte skapet for kjeler, kasseroller og kokebøker (jada, larver inni kokeboka også) og begynte tidenes oppvask, tok pappa hånd om matskapet. Fjernet larverester og vasket og desinfiserte alle flater. Jeg følte meg fremdeles ikke trygg for at larvene var helt borte. De hadde nemlig slått seg til inni sprekker og steder det var umulig å komme til. Så jeg løp bort på jobben og hentet en diger rull med gaffateip (man vet aldri når man vil få bruk for gaffa!) som pappa limte over alle hull og kroker i skapet. Vi holdt på i over to timer før faenskapet i matskapet tilsynelatende var helt vekk.

Jeg er absolutt tilhenger av tanken om at alt liv skal respekteres. Og jeg er en sånn person som gjerne stopper sykkelen for å plukke opp en bille som har forvillet seg opp på asfalten, bare for å plassere den trygt i gresset i grøftekanten. Men når det er sagt, så er jeg IKKE en person som står tafatt og tiltaksløs og ser på at en hel larvestamme invaderer matskapet mitt. Jeg foretrekker nemlig å få maten servert i død versjon. Ikke kravlende rundt på tallerkenen i form av særdeles livsbejaende makk!

Noe kveldsmat ble det selvfølgelig ikke, den sultfølelsen jeg hadde kjent på noen timer tidligere fløy evig langt av gårde ved synet av den første larven.

Våknet utmattet og stadig kvalm i dag tidlig etter å ha hatt mareritt om mark og larver hele natta. Og som jeg skrev tilbake til pappa da han spurte hvordan det gikk med larvene: Jeg vet ikke, men jeg håper de brenner i helvete!!!

mandag 22. januar 2007

Blogg, svette og tårer (...og snørr. Igjen)

Jeg registrerer at jeg med dette har omtalt det sjarmerende norske ordet snørr i hele tre poster på denne relativt nye bloggen. Det er ikke så rent lite imponerende. Og planen er å fortsette i denne gata. Influensaen har nemlig ankommet Horten! Halve byen ligger nede for telling med rennende neser og verkende kropper, og i skrivende stund er faktisk 100% av medlemmene i familien min mer og mindre sterkt redusert grunnet dette vinterfenomenet. Et vinterfenomen som slår seg ned i kalde og dårlig immunforsvarte kropper og som sprer om seg med feber, sår hals, ømme muskler, rennende øyne (av nyervervet erfaring kan jeg meddele at når øyet har skilt ut salt væske kontinuerlig i tre døgn i strekk, ser man ganske svinebanka ut. Huden rundt øyet sveller opp sånn at hele området liksom blir en stor klump som stikker ut av ansiktet og som og gir ordet øyeeple en ny mening. Det som skulle vært hvitt er ikke hvitt, men rødt, og der det skulle vært en fin, blå sirkel synes bare en liten strek...), tette bihuler, frysegrøss, svettetokter, slim, gørr og SNØRR - i bøtter! I løpet av noen feberhete dager har man snørra ut tre store kjøkkenruller, femten pakker Kleenex "med balsam", samt begynt å gå løs på dorullene. Men snørr trenger ikke å være så ekkelt. Det kan nesten være litt gøy! Og i alle fall er det FASCINERENDE. For hva er egentlig snørr for noe? Har det en funksjon? Hvorfor har det så mange forskjellige spennende farger og konsistenser? Og ikke minst: hvor i all verden kommer det fra??! Jeg slo opp i leksikon. Ingen treff. Neivel. Norsk ordbok har svaret: det korrekte ordet er visstnok ikke snørr, men snarere neseslim. Ok, det forklarer sikkert saken. Tilbake til leksikon. Nei. Ikke noe neseslim heller. Det synes jeg ærlig talt er litt snobbete. Men greit nok, Wikipedia kommer iallfall til unnsetning. Altså:

Snørr (i Hordaland ofte kalt snott) er en blanding av vann, proteiner, enkle sukkerarter og bakteriedrepende stoffer som produseres av slimhinnene i nesa. Ordene snørr, som stammer fra norrønt, og snott, som er noe nyere, henger etymologisk sammen med snuse og snyte. Snørr er altså det man snyter ut, det vil si neseslim. Videre kan Wikipedia fortelle at snørr faktisk har en funksjon; det er nemlig en del av immunforsvaret, og har som oppgave å fange støv, bakterier, pollen, virus etc slik at rakkerungene ikke følger med lufta ned i lungene når vi puster. Snørret sitter fast på små flimmerhår som nesa er full av (jeg vil mene at noen er mer rikelig utstyrt enn andre), slik at det ikke følger med ned i lungene. "Etterhvert vil snørret tørke inn rundt partiklene som det har fanget, og blir til det vi kaller en "buse", "busemann" eller "bøbb" (eller "boogeyman", som Mira kaller det). "Når vi snyter oss tar snørret med seg forurensningen ut av nesa. Noen ganger ordner kroppen dette selv ved å lage et nys. Da kan snørr og luft bli slynget ut av nesa med en hastighet på over 100 km/t. På denne måten renses luftfilteret vårt. (Jeg kan opplyse alle interesserte om at luftfilteret mitt blir uvanlig godt renset for tiden). Snørr er vanligvis blankt og fargeløst som vann, men litt tykkere. Når vi blir forkjølet produserer slimhinnene ekstra mye blankt snørr, og vi opplever at nesa renner. Dersom snørret er gult eller grønt kan det skyldes en infeksjonstilstand." Takk, Wikipedia, for nyttig informasjon og for freidig bruk av folkelige ord.

Håper du fikk mye ut av dette! Og husk: vær glad i snørret ditt. Ta godt vare på det, det er nemlig med på å holde deg frisk! Nå må jeg gå og snyte meg.

lørdag 23. desember 2006

Det stinker i grønne grener av tiss og uriiin i kveld...

Juletreet skal liksom lukte deilig granbar. Ikke urin! Situasjonen er den at jeg passer Balder i jula; familiens nest eldste kongepuddel, som stort sett ter seg som om han var den yngste. For noen minutter siden var jeg ute i hagen og hentet den nyinnkjøpte grana. Jeg sagde av den nederste delen av stammen og dro treet inn i stua. Kuttet av toppen (synes det ser så pent ut når treet har plass til stjerne øverst og ikke står bøyd under taket...) og stappet det ned i juletrefoten. Alt dette mens jeg ante julefred og ingen fare. Det var først da jeg bøyde meg ned og gravde nesa inn i grangrenene for å komme til juletrefoten at jeg begynte å fornemme en noe stram og gjenkjennende lukt. Og det var ikke duften av frisk gran, for å si det sånn! Mens treet lå ute i hagen har Balder tydeligvis funnet det for godt å markere på det. Jaja. Så eier han litt av juletreet og julen, han også. Det er jo for så vidt sjarmerende nok på en litt ekkel måte... Æret være røkelse!

søndag 19. november 2006

Snørr og batterier

Jeg har plutselig fått ansvaret for et lite menneske på ti måneder. Jeg kjenner at jeg har en del panikk. Han har bare vært her i litt over en time, men har allerede rukket å forsøke å skolde seg på vedovnen, samt å spise opp et par batterier jeg hadde liggende. Jeg syntes jeg var snill og forutseende da jeg hentet litt leker fra barnehagen som han kunne leke med. Kjempekul småbilbensinstasjon med heis og parkeringsplass, samt en gravemaskinlekebil og en liten plastbåt. Men det eneste han vil leke med er treningsapparatet og jackkabelen… Og vedovnen, da. Det er forresten fascinerende hvor mye snørr en så liten person kan produsere. Er sikker på at det har gått med minst en liter bare på denne timen. Hvor kommer alt fra? Jeg skjønner det ikke. Marit, Martin og Vigdis kommer klokka to. Ser i grunn fram til litt bistand. Men først skal vi gå på tur i sola!