Tanntrøbbel og generell kløning

Dagens "glad-sak" på NRK-nyhetene i går kveld (du vet, den lille positive oppkvikkeren helt på slutten av sendingen som bestandig får nyhetsankerne til å smile fårete og som på en litt arrogant måte liksom skal lette opp stemningen igjen og rettferdiggjøre all den krigen og elendigheten som har dominert absolutt hele nyhetssendingen), dreide seg om en australsk rugbyspiller som etter et kraftig og tydeligvis uoversiktlig sammenstøt med en motstander endte opp med en fremmed tann innsydd i panna. Dette førte til at jeg (uten sammenlikning for øvrig) kom til å tenke på den gangen jeg løp rett på ei jente da vi lekte sisten i skolegården. I dette tilfellet ble riktignok ikke tanna sittende fast i panna hennes, men den (eller de – fortennene mine) produserte noen durabelige merker som i flere dager var et særdeles synlig bevis for det kraftige sammenstøtet (og som røpte at innehaveren hadde temmelig skjeve tenner). Jeg husker jeg måtte stå bøyd over kummen på lærerværelset mens blodet rant i strie strømmer. Jeg hadde visst bitt hull tvers gjennom underleppa og fikk etter et besøk hos legen instruks om å leve på en diett bestående av is og gele; en medisin jeg som niåring hadde en utelukkende positiv innstilling til. Med en slik behandling gjorde det ikke lenger så mye at ansiktet mitt så ut som et krater. Tennene ble for øvrig værende på sin faste plass i gommen, i motsetning til den gangen da jeg fant det for godt å skli på sklia på lekeplassen med hodet først og landet med et brak i grusen. Jeg var særdeles sjenert som barn og turte derfor ikke å fortelle til noen at jeg hadde slått meg og at litt av fortanna på mystisk vis hadde forsvunnet. Omsider kom det allikevel unektelig fram i lyset, og nok et tannlegebesøk gjorde seg gjeldende.

Dette skjedde da jeg var liten. Tann- og munnhistoriene mine kan derfor elegant bortforklares med barnlig lek og uvørenhet. Hadde det bare stoppet der…

Da jeg var femten fikk jeg nemlig mine første rulleskøyter. Jeg vet ikke hva pappa tenkte da han kjøpte dem til meg; om han så på det som en smart idé, eller om han bare fortrengte den indre vissheten om at dette umulig kunne gå bra. Uansett hvilke tanker som var (eller snarere ikke var) i omløp i hodet hans; det gikk som det måtte. Vel utstyrt med både knebeskyttere, albuebeskyttere, håndleddsbeskyttere og hjelm (jeg manglet vel strengt tatt bare blinkende røde lys og redningsvest), sto jeg så stille jeg kunne mens jeg vaklende forsøkte å fordele kroppsvekten min på de åtte bittesmå gummihjulene uten å velte. Men det var selvfølgelig nettopp det jeg gjorde. Uten å ha beveget meg bortover veien så mye som en halv meter engang. Jeg skulle nemlig bare bøye meg ned for å feste en spenne på den ene rulleskøyta. Som i sakte film lente jeg meg framover med armene foran meg og med ben rette og stive som stokker. Hjulene lettet fra bakken og ansiktet dundret mot asfalten. Jeg tok meg selvfølgelig ikke for med hendene – gud forby at jeg skulle skrape opp de fine, nye håndleddsbeskytterne. Isteden var det fortennene som igjen måtte ta støyten. Ikke den samme tanna som jeg knakk etter nesegrusepisoden, men de to ved siden av. Takk og pris for tannleger og hvit tann-look-alike-plast!

Her om dagen løsnet det et lite skall bak den ene av plasttennene, denne gangen uten at jeg hadde foretatt meg noe som helst uforsiktig eller klønete (i hvert fall ikke så vidt jeg kan erindre). Tannlegen kunne berette at dette ikke var særlig uventet, og han ga meg heller dystre utsikter hva angår holdbarheten til de fine plasttennene mine. Før eller siden kommer de nemlig til å løsne, og da står jeg der, tannlaus og fæl. Jeg biter tennene sammen og satser på at dette ikke skjer under fotoseansen i mitt eget bryllup eller noe sånt. Oddsene for det er vel heller små, vil jeg tro. Skjønt oddsene for at jeg innen den tid (det eventuelle bryllupet altså) har slått ut eller knekt tennene på annen måte, er noe større.

Latterlig hoven finger

Etter en snarvisitt i bildøra ser høyre ringfinger nå latterlig hoven ut. Dvs, den er mindre hoven i dag (bildet er fra i går), men så er den derimot atskillig mer blålilla og ser generelt sett lite tiltalende ut. Men en ting som er litt underholdende er at jeg kan vippe på neglen! Litt på samme måte som da man var liten og vippet på melketennene før de mer eller mindre fremprovosert løsnet fra underlaget. Bortsett fra den karakteristiske surklelyden er følelsen den samme. Og jeg lurer på om det nok kanskje kommer til å gå den veien med neglen... Det er litt foruroligende. Er ikke helt komfortabel med tanken på hvordan fingertuppen vil se ut uten negl. Men du så spennende også.
Jeg holdt forresten på å skrive hoven med å. Håven. Det skulle tatt seg ut.

Svime på sykkel i slapsen

Måneden er mars, temperaturen er over frysepunktet, det drypper fra taket og sildrer i takrenna, det er ikke glatt lenger og noen steder er asfalten TØRR!!! Ergo: nå er det vår, og ut skal man, koste hva det koste må.

Jeg har ikke helt dagen min i dag. Og en ulykke kommer som kjent sjelden alene, så etter å ha ødelagt et perlekjede og mistet halvparten av perlene i do og røket en skolisse i løpet av bare femten sekunder (helt sant!), var det med en viss skepsis jeg forberedte sykkelturen. Men jeg valgte å satse på det beste, tross sviktende hell tidligere på dagen. Like kjent som en ulykke kommer sjelden alene er jo ulykken snur (eller var det lykken? Anyway...), og det avgjorde saken. Som sagt; det er vår. Og om våren bruker man ikke jakke. Det er et av kriteriene. Ihvertfall et av mine. Og selv om det ikke var sol ute, og heller ikke særlig varmt, bestemte jeg at årets første sykkeltur måtte være jakkeløs. Og siden jeg hadde røket skolissa og ikke orka å deale med det akkurat da (for nå skulle jeg ut!), valgte jeg å kjippe på meg de gamle, gode skoene isteden (les: de tøyskoene som er særdeles hullete foran og som lufter tærne godt i vinden - se bildet).

Sykkelnøkkelen fant jeg ikke, men det gjorde ikke noe for jeg hadde uansett glemt å låse sykkelen (vi som er over gjennomsnittet svimete og distré fortjener også å ha noen fordeler! Så det så). Etter å ha løftet og lirket sykkelen over strømaskinen i garasjen (først forsøkte jeg å flytte strømaskinen for å få sykkelen ut, men så viste det seg at jeg hadde låst strømaskinen og snøfreseren sammen med en diger kjetting med hengelås - nå kom jeg forresten på at jeg hadde nøkkelen til hengelåsen i lomma hele tiden, men det husket jeg jo ikke da), og vasset meg vei gjennom slapsen i oppkjørselen og ut på den tørre asfalten, satte jeg føttene på pedalene og tråkket i vei, frank og freidig. I circa tre sekunder. For etter fem tråkk satte buksa seg fast i kjedet.

Ok, å sykle med saggebukse er upraktisk av flere grunner, jeg nevner to: For det første er det lite estetisk. Selve konseptet med å ha buksa på knærne gjør det vanskelig å sette seg på sykkelsetet - det er liksom alltid noe stoff i veien. Og hvis man først greier å få rompa på plass, går det som oftest ut over noe annet - f.eks. at buksa glir ned bak sånn at hele Horten får ta del i hva slags undertøy man har valgt å ta på seg den dagen, eller at buksa glir opp på bena slik at det ikke blir langbukse lenger, men snarere en litt for lang shorts. For det andre er kombinasjonen lange bukseben+sykkelkjede gjerne litt uheldig. Og kan i verste fall få katastrofale følger. En gang satte jeg fast buksa i kjedet mens jeg befant meg midt i et vegkryss. Og det dreide seg ikke om bare litt stoff som var stuck, neida, hele nedre del av buksa tvinna seg inn i kjedet og ble ett med sykkelen mens jeg prøvde å humpe meg ut av krysset og inn på sykkelstien samtidig som jeg kjempet hardt for ikke å miste førligheten i foten siden buksa strammet sånn. Så galt gikk det ikke i dag. Men jeg tok hendelsen som en advarsel. Sykkelklemmer har jeg hørt om, men aldri sett. Og siden jeg ikke gadd å dra tilbake (de tretti meterne) for å hente strikker eller noe annet lurt, endte det med at jeg stappet buksebena ned i de lilla sokkene mine. Og dermed så jeg med ett om mulig enda mindre estetisk heldig ut. Men liv og helse bør tross alt prioriteres før utseende, så jeg lot det passere.

Så syklet jeg avgårde da, med de lilla sokkene mine på utstilling. Og jeg ble verken offer for påkjørsel eller tryning, så alt i alt er jeg svært fornøyd med årets jomfrutur. Det ble riktignok litt kjølig på tærne etterhvert som vinden snek seg inn i de hullete skoene i godt kameratskap med all slapsen som kom sprutende opp fra veien (ja, for asfalten var mildt sagt ikke like tørr overalt), men det var ikke verre enn at det kunne plasseres under Sjarmerende vær og årstid-kategorien, så da var det greit. Resten av dagen har forøvrig gått overraskende bra. Men så har jeg også holdt meg innendørs og i betryggende avstand til både peisovn og skarpe gjenstander, så med de forhåndsreglene tatt i betraktning er det kanskje ikke så rart allikevel.