Tanntrøbbel og generell kløning

Dagens "glad-sak" på NRK-nyhetene i går kveld (du vet, den lille positive oppkvikkeren helt på slutten av sendingen som bestandig får nyhetsankerne til å smile fårete og som på en litt arrogant måte liksom skal lette opp stemningen igjen og rettferdiggjøre all den krigen og elendigheten som har dominert absolutt hele nyhetssendingen), dreide seg om en australsk rugbyspiller som etter et kraftig og tydeligvis uoversiktlig sammenstøt med en motstander endte opp med en fremmed tann innsydd i panna. Dette førte til at jeg (uten sammenlikning for øvrig) kom til å tenke på den gangen jeg løp rett på ei jente da vi lekte sisten i skolegården. I dette tilfellet ble riktignok ikke tanna sittende fast i panna hennes, men den (eller de – fortennene mine) produserte noen durabelige merker som i flere dager var et særdeles synlig bevis for det kraftige sammenstøtet (og som røpte at innehaveren hadde temmelig skjeve tenner). Jeg husker jeg måtte stå bøyd over kummen på lærerværelset mens blodet rant i strie strømmer. Jeg hadde visst bitt hull tvers gjennom underleppa og fikk etter et besøk hos legen instruks om å leve på en diett bestående av is og gele; en medisin jeg som niåring hadde en utelukkende positiv innstilling til. Med en slik behandling gjorde det ikke lenger så mye at ansiktet mitt så ut som et krater. Tennene ble for øvrig værende på sin faste plass i gommen, i motsetning til den gangen da jeg fant det for godt å skli på sklia på lekeplassen med hodet først og landet med et brak i grusen. Jeg var særdeles sjenert som barn og turte derfor ikke å fortelle til noen at jeg hadde slått meg og at litt av fortanna på mystisk vis hadde forsvunnet. Omsider kom det allikevel unektelig fram i lyset, og nok et tannlegebesøk gjorde seg gjeldende.

Dette skjedde da jeg var liten. Tann- og munnhistoriene mine kan derfor elegant bortforklares med barnlig lek og uvørenhet. Hadde det bare stoppet der…

Da jeg var femten fikk jeg nemlig mine første rulleskøyter. Jeg vet ikke hva pappa tenkte da han kjøpte dem til meg; om han så på det som en smart idé, eller om han bare fortrengte den indre vissheten om at dette umulig kunne gå bra. Uansett hvilke tanker som var (eller snarere ikke var) i omløp i hodet hans; det gikk som det måtte. Vel utstyrt med både knebeskyttere, albuebeskyttere, håndleddsbeskyttere og hjelm (jeg manglet vel strengt tatt bare blinkende røde lys og redningsvest), sto jeg så stille jeg kunne mens jeg vaklende forsøkte å fordele kroppsvekten min på de åtte bittesmå gummihjulene uten å velte. Men det var selvfølgelig nettopp det jeg gjorde. Uten å ha beveget meg bortover veien så mye som en halv meter engang. Jeg skulle nemlig bare bøye meg ned for å feste en spenne på den ene rulleskøyta. Som i sakte film lente jeg meg framover med armene foran meg og med ben rette og stive som stokker. Hjulene lettet fra bakken og ansiktet dundret mot asfalten. Jeg tok meg selvfølgelig ikke for med hendene – gud forby at jeg skulle skrape opp de fine, nye håndleddsbeskytterne. Isteden var det fortennene som igjen måtte ta støyten. Ikke den samme tanna som jeg knakk etter nesegrusepisoden, men de to ved siden av. Takk og pris for tannleger og hvit tann-look-alike-plast!

Her om dagen løsnet det et lite skall bak den ene av plasttennene, denne gangen uten at jeg hadde foretatt meg noe som helst uforsiktig eller klønete (i hvert fall ikke så vidt jeg kan erindre). Tannlegen kunne berette at dette ikke var særlig uventet, og han ga meg heller dystre utsikter hva angår holdbarheten til de fine plasttennene mine. Før eller siden kommer de nemlig til å løsne, og da står jeg der, tannlaus og fæl. Jeg biter tennene sammen og satser på at dette ikke skjer under fotoseansen i mitt eget bryllup eller noe sånt. Oddsene for det er vel heller små, vil jeg tro. Skjønt oddsene for at jeg innen den tid (det eventuelle bryllupet altså) har slått ut eller knekt tennene på annen måte, er noe større.

Ørkenblogg?

I sterk motsetning til verden forøvrig (les: østlandet), er denne bloggen for tiden preget av total tørke. Det kan man forsåvidt mene hva man vil om, men jeg har i hvert fall rukket å opparbeide en viss nervøsitet rundt det å poste et nytt innlegg. Jeg har rett og slett glemt hvordan man blogger! Og jeg skylder IKKE på Facebook. Rett og slett. Jeg skylder (noe upassende, jeg registrerer det) på sommer og sol! Siden sist har jeg nemlig avviklet årets sommerferie, vært på kanotur til Femunden (grunnet en aldri så liten fonetisk misforståelse leide man kano på Femunden (som er 6,5 timer med bil fra Horten) i steden for på Velmunden, som er betydelig nærmere i avstand. Litt komisk å kjøre over tretten timer i bil for å plaske litt rundt i en kano en lørdagsettermiddag, men akk, så moro!), hengt i Oslo, opplevd diverse supre konserter og avlagt vaktmesterskoleeksamen del 1. Nå er jeg tilbake på jobb igjen og ser fram til å leke maler og anleggsgartner den kommende uka.

NA(i)V frustrasjon formulert i én (imponerende lang) setning:

Jeg tok en tur innom NAV i dag for å ”ordne ting og tang”, og i likhet med de fleste andre kommunale institusjoner med respekt for seg selv blir man også her først henvist til et relativt stort venterom skråstrek jobbsøkingsavdeling (hurra for åpent landskap) hvor man skal tilbringe de første kvarterene (jeg skriver kvarterene i flertall, for det er vanligvis minst tre av dem) av sin besøkstid, før det blir ens tur til å riste løs stivheten i kroppen og ta turen fram til den lille, lave stolen som er plassert foran bordet som saksbehandleren sitter ved i sin (av en eller annen grunn – antakelig for å markere revir eller for vise hvem som har makten i dette rommet) atskillig høyere stol og legge fram tingenes tilstand mens man med noe urolig sinn registrerer førti par utålmodige øyne som stirrer en i nakken med blikk som tydelig signaliserer budskap av typen ”snakk nå litt fortere da menneske, det blir jo aldri min tur hvis du skal stotre på den måten”; og mens jeg satt der apatisk med ristende bein i den friskgrønne IKEA-produserte venteromstolen med en krøllete og stadig fuktigere kølapp i hånda og ventet på at tallet på køboksen i taket skulle stige fra noenogsytti til hundreogto, gikk det plutselig opp for meg at ørene mine var i full ferd med å bli voldtatt av lyder av et kaliber langt verre enn den støtvise technodiskanten fra hodetelefonene til gutten i nabostolen; det viste seg nemlig at for å overdøve den anspente stemningen i venterommet – subbelydene fra rastløse køgjengere, raslingen fra gårsdagens fillete aviser, den monotone duren og pipingen fra de mange datamaskinene og sukkingen fra de desperate jobbsøkerne som sitter ved dem, de illsinte skrikene fra barnevognene og de nybakte seksten år gamle bimbomødrenes tafatte og opplagt resultatløse dikking, har kommunen funnet det for godt å investere i et mer eller mindre (mest sannsynlig mindre) høyteknologisk musikkanlegg hvis høyttalere snedig nok er plassert rundt omkring i taket der de gulper ut (hold deg fast) panfløytebaserte instrumentalversjoner av forhenværende og for lengst oppbrukte popballader fra tidlig 90-tall; rett og slett kvalmende og høyst ondskapsfull telefonpausemusikk satt i system, man kan ende opp som psykiatrisk tilfelle av atskillig mindre, og hvis det er i dette galskapens rom at samfunnets mange arbeidssøkende borgere tilbringer ukedagene sine, har jeg virkelig full forståelse for at det fortsatt er 47 296 personer som er registrert som arbeidsledige ved NAV arbeid, jeg mener – det ville være en bragd av dimensjoner dersom man fortsatt var arbeidsfør etter en hel dag på NAV!

Det er fingern sin, det!

Grunnet ”intense” eksamens”forberedelser”, har jeg nå endelig ”tid” til å poste et nytt innlegg her! Aldri så galt at det ikke er godt for noe... Jeg har, til min hvinende fryd, oppdaget en ny funksjon ved kameraet mitt. Denne heter digital makro og ved riktig bruk tillater den en grotesk nærhet til motivet. Har dermed fått tatt nok et yndig bilde av min store stolthet Blåneglen (jmf.: Latterlig hoven finger og Se min finger, den er blå som...). En stund trodde jeg jo at den ville falle av, men det har den altså ikke gjort. Derimot har det begynt å poppe fram en ny negl – under blånegelen! I skrivende stund har jeg altså ti fingre (stadig – i hvert fall så lenge jeg holder god avstand til en viss pianokrakk) og elleve negler. Ikke verst. (Det gjennomsiktige verdenskartet som kan skimtes midt på neglen er forresten bare rester etter litt gammel neglelakk. Prøvde nemlig å pynte den opp litt, men det førte ikke til den helt store forbedringen...).

Svime på sykkel i slapsen

Måneden er mars, temperaturen er over frysepunktet, det drypper fra taket og sildrer i takrenna, det er ikke glatt lenger og noen steder er asfalten TØRR!!! Ergo: nå er det vår, og ut skal man, koste hva det koste må.

Jeg har ikke helt dagen min i dag. Og en ulykke kommer som kjent sjelden alene, så etter å ha ødelagt et perlekjede og mistet halvparten av perlene i do og røket en skolisse i løpet av bare femten sekunder (helt sant!), var det med en viss skepsis jeg forberedte sykkelturen. Men jeg valgte å satse på det beste, tross sviktende hell tidligere på dagen. Like kjent som en ulykke kommer sjelden alene er jo ulykken snur (eller var det lykken? Anyway...), og det avgjorde saken. Som sagt; det er vår. Og om våren bruker man ikke jakke. Det er et av kriteriene. Ihvertfall et av mine. Og selv om det ikke var sol ute, og heller ikke særlig varmt, bestemte jeg at årets første sykkeltur måtte være jakkeløs. Og siden jeg hadde røket skolissa og ikke orka å deale med det akkurat da (for nå skulle jeg ut!), valgte jeg å kjippe på meg de gamle, gode skoene isteden (les: de tøyskoene som er særdeles hullete foran og som lufter tærne godt i vinden - se bildet).

Sykkelnøkkelen fant jeg ikke, men det gjorde ikke noe for jeg hadde uansett glemt å låse sykkelen (vi som er over gjennomsnittet svimete og distré fortjener også å ha noen fordeler! Så det så). Etter å ha løftet og lirket sykkelen over strømaskinen i garasjen (først forsøkte jeg å flytte strømaskinen for å få sykkelen ut, men så viste det seg at jeg hadde låst strømaskinen og snøfreseren sammen med en diger kjetting med hengelås - nå kom jeg forresten på at jeg hadde nøkkelen til hengelåsen i lomma hele tiden, men det husket jeg jo ikke da), og vasset meg vei gjennom slapsen i oppkjørselen og ut på den tørre asfalten, satte jeg føttene på pedalene og tråkket i vei, frank og freidig. I circa tre sekunder. For etter fem tråkk satte buksa seg fast i kjedet.

Ok, å sykle med saggebukse er upraktisk av flere grunner, jeg nevner to: For det første er det lite estetisk. Selve konseptet med å ha buksa på knærne gjør det vanskelig å sette seg på sykkelsetet - det er liksom alltid noe stoff i veien. Og hvis man først greier å få rompa på plass, går det som oftest ut over noe annet - f.eks. at buksa glir ned bak sånn at hele Horten får ta del i hva slags undertøy man har valgt å ta på seg den dagen, eller at buksa glir opp på bena slik at det ikke blir langbukse lenger, men snarere en litt for lang shorts. For det andre er kombinasjonen lange bukseben+sykkelkjede gjerne litt uheldig. Og kan i verste fall få katastrofale følger. En gang satte jeg fast buksa i kjedet mens jeg befant meg midt i et vegkryss. Og det dreide seg ikke om bare litt stoff som var stuck, neida, hele nedre del av buksa tvinna seg inn i kjedet og ble ett med sykkelen mens jeg prøvde å humpe meg ut av krysset og inn på sykkelstien samtidig som jeg kjempet hardt for ikke å miste førligheten i foten siden buksa strammet sånn. Så galt gikk det ikke i dag. Men jeg tok hendelsen som en advarsel. Sykkelklemmer har jeg hørt om, men aldri sett. Og siden jeg ikke gadd å dra tilbake (de tretti meterne) for å hente strikker eller noe annet lurt, endte det med at jeg stappet buksebena ned i de lilla sokkene mine. Og dermed så jeg med ett om mulig enda mindre estetisk heldig ut. Men liv og helse bør tross alt prioriteres før utseende, så jeg lot det passere.

Så syklet jeg avgårde da, med de lilla sokkene mine på utstilling. Og jeg ble verken offer for påkjørsel eller tryning, så alt i alt er jeg svært fornøyd med årets jomfrutur. Det ble riktignok litt kjølig på tærne etterhvert som vinden snek seg inn i de hullete skoene i godt kameratskap med all slapsen som kom sprutende opp fra veien (ja, for asfalten var mildt sagt ikke like tørr overalt), men det var ikke verre enn at det kunne plasseres under Sjarmerende vær og årstid-kategorien, så da var det greit. Resten av dagen har forøvrig gått overraskende bra. Men så har jeg også holdt meg innendørs og i betryggende avstand til både peisovn og skarpe gjenstander, så med de forhåndsreglene tatt i betraktning er det kanskje ikke så rart allikevel.