- Hva er det?, tenker jeg. - En pinne? En liten kvist som sitter fast der på skapdøra?
Å nei. Det er nok ingen pinne. Det er en møll. Og ikke en hvilken som helst møll; Det er en melmøll. Dette vet jeg fordi jeg senest i går fikk se bilder av melmøll fra min bror Konditoren som har lært om skadedyr på skolen. Rett før middag (så klart) bladde han opp i den store bakerboka for å finne ut hva slags larver det var som gjestet matskapet vårt tidligere i vår. Og vi kom fram til at det nok måtte være melmøllarver. Larvene våre liknet de som var avbildet i boka og det er også nokså sannsynlig at de har kommet inn i skapet vårt via en melpose. Men det er bare det at vi kastet jo all mat, vi vasket og desinfiserte alle flater, vi teipet igjen alle kriker og kroker med solid og seig gaffa, for f***! Så hvorfor i h****** er de tilbake nå?!
Jeg var i kirken i dag. Presten talte om det store underet Oppstandelsen. Og på finurlig vis greide han å svinge temaet inn på larver; Den lille larven som sakte og tungt kryper rundt før den ligger i dvale i en puppe for tilslutt å gjenoppstå som en fri og vakker sommerfugl. Presten gledet seg tydeligvis over dette bildet. Jeg for min del satt fornøyd og gned meg i hendene mens jeg tenkte på alle larvene vi myrdet før de rakk å oppnå sommerfuglstatus, og som etter min naive innbilning brant i helvete, hardt og lenge. Nå viser det seg altså at de ikke var riktig så forduftet som jeg hadde håpet...
Jeg kan takle en møll. For all del. Jeg kan til og med takle fem møll, som var antallet møll jeg fant da jeg gikk matskapet nærmere etter i sømmene. Jeg kan takle dem. Men det jeg ikke kan takle er tanken på at disse fem møllene har vært fem feite larver. Som tydeligvis har befunnet seg i matskapet vårt hele tiden uten at vi har vært klar over det. Jeg har sjekket skapet hver eneste dag, men har ikke sett en eneste larvefaen. Fatter ikke hvor de har vært. Jeg er glad jeg fortsatt er så paranoid etter forrige larveinvasjon at jeg må endevende frokostblandingen på skjea før jeg tør å spise den. Jeg er dermed ganske sikker på at jeg ikke har fått i meg noen utilsiktede ekstra proteiner…
Jeg beklager så mye, Christine. Skal jeg kaste knekkebrødene dine?
