Jeg ønsker meg fluesmekker til jul.

Jeg var lei av larver, nå er jeg lei av melmøll. Det er møll overalt. Jeg kverker én etter én med en gammel avis som begynner å bli temmelig seig og brun av møllblod. Skulle tro bestanden snart var utryddet, men på uforklarlig vis dukker det stadig opp nye. Vurderer faktisk å bytte navn til Ingeborg Melmøllmoser. Heldigvis er ingen flere larver oppdaget. Men jeg er allikevel ikke trygg på at de er borte, og derfor er all maten i matskapet sirlig pakket inn i gjennomsiktige fryseposer med strikk rundt. Det er upraktisk, men det gir i det minste litt trygghet.

Overfor de av dere som begynner å bli lei av å lese om larveleven og møllmareritt, beklager jeg. Det er ikke til å komme bort fra at det opptar meg en del for tiden. Jeg er heller ikke ferdig med finger-i-døra-prosjektet, hvis noen trodde det, og kommer til å poste i hvert fall ett bilde til av blåneglen før jeg lar det gå. Har nemlig til min store fryd oppdaget at alt det nye neglmaterialet som vokser ut, er mørkeblått! Drømmen er selvfølgelig at hele neglen ender opp blå til slutt, men det vil tiden vise. Og den tar sin tid. I mellomtiden arrangerer jeg dugnad på jobben. Hjertelig velkommen alle sammen! Ta med rake, sol og godt humør og møt opp 7. eller 8. mai.

Rent plagiat av Ole Albrekt sin "Dagens morsomhet". Beklager det, men jeg ville ha dette bildet for meg selv... Hvorfor gjør NKI dette mot meg?! De skjønner vel at jeg får et anstrengt og skeptisk forhold til studiet deres når alle pensumbøkene jeg får servert har tre orddelingsfeil på forsiden? "Vakt mester skolen". Har de ved en feiltakelse forbyttet den ene i-en i mister med en e? Eller har de kanskje glemt en r i mestrer? Ikke vet jeg. Men nki Forlaget har kanskje en forklaring på det...

Jeg innser det.

(det gjør også ballerinakusina...)

• Man innser at man har ventet for lenge med å vaske når det er mer effektivt å rake gulvet enn å støvsuge det.
• Man innser at man begynner å bli voksen når jevnaldrende inviterer til ”en deilig fiskerett, kaffe og kaker” på en lørdagskveld.
• Man innser samtidig at man ikke ser særlig voksen ut når man uoppfordret får barnebillett på bussen, seks og et halvt år etter at man ifølge Vestfold kollektivtrafikk har blitt voksen, og når man hilser på amerikanske slektninger for første gang og deres reaksjon på at man er twentytwo years old, er ”Really!?! Oh my God! But you look SOOO much younger!?!” (Takk, gni det inn).
• Man innser at man har tilbrakt for mye tid ved pc-en i det siste når samtalene man har i drømme om natten foregår i facebook- og msn-format.
• Man innser at man kommer til å komme for sent på jobb når man våkner av at ringeklokka på barneskolen nedi gata ringer inn fra storefri.

The Return Of The Devilship!

Faenskapet er tilbake! Og det på selveste påskedag.

- Hva er det?, tenker jeg. - En pinne? En liten kvist som sitter fast der på skapdøra?

Å nei. Det er nok ingen pinne. Det er en møll. Og ikke en hvilken som helst møll; Det er en melmøll. Dette vet jeg fordi jeg senest i går fikk se bilder av melmøll fra min bror Konditoren som har lært om skadedyr på skolen. Rett før middag (så klart) bladde han opp i den store bakerboka for å finne ut hva slags larver det var som gjestet matskapet vårt tidligere i vår. Og vi kom fram til at det nok måtte være melmøllarver. Larvene våre liknet de som var avbildet i boka og det er også nokså sannsynlig at de har kommet inn i skapet vårt via en melpose. Men det er bare det at vi kastet jo all mat, vi vasket og desinfiserte alle flater, vi teipet igjen alle kriker og kroker med solid og seig gaffa, for f***! Så hvorfor i h****** er de tilbake nå?!

Jeg var i kirken i dag. Presten talte om det store underet Oppstandelsen. Og på finurlig vis greide han å svinge temaet inn på larver; Den lille larven som sakte og tungt kryper rundt før den ligger i dvale i en puppe for tilslutt å gjenoppstå som en fri og vakker sommerfugl. Presten gledet seg tydeligvis over dette bildet. Jeg for min del satt fornøyd og gned meg i hendene mens jeg tenkte på alle larvene vi myrdet før de rakk å oppnå sommerfuglstatus, og som etter min naive innbilning brant i helvete, hardt og lenge. Nå viser det seg altså at de ikke var riktig så forduftet som jeg hadde håpet...

Jeg kan takle en møll. For all del. Jeg kan til og med takle fem møll, som var antallet møll jeg fant da jeg gikk matskapet nærmere etter i sømmene. Jeg kan takle dem. Men det jeg ikke kan takle er tanken på at disse fem møllene har vært fem feite larver. Som tydeligvis har befunnet seg i matskapet vårt hele tiden uten at vi har vært klar over det. Jeg har sjekket skapet hver eneste dag, men har ikke sett en eneste larvefaen. Fatter ikke hvor de har vært. Jeg er glad jeg fortsatt er så paranoid etter forrige larveinvasjon at jeg må endevende frokostblandingen på skjea før jeg tør å spise den. Jeg er dermed ganske sikker på at jeg ikke har fått i meg noen utilsiktede ekstra proteiner…

Jeg beklager så mye, Christine. Skal jeg kaste knekkebrødene dine?