NA(i)V frustrasjon formulert i én (imponerende lang) setning:

Jeg tok en tur innom NAV i dag for å ”ordne ting og tang”, og i likhet med de fleste andre kommunale institusjoner med respekt for seg selv blir man også her først henvist til et relativt stort venterom skråstrek jobbsøkingsavdeling (hurra for åpent landskap) hvor man skal tilbringe de første kvarterene (jeg skriver kvarterene i flertall, for det er vanligvis minst tre av dem) av sin besøkstid, før det blir ens tur til å riste løs stivheten i kroppen og ta turen fram til den lille, lave stolen som er plassert foran bordet som saksbehandleren sitter ved i sin (av en eller annen grunn – antakelig for å markere revir eller for vise hvem som har makten i dette rommet) atskillig høyere stol og legge fram tingenes tilstand mens man med noe urolig sinn registrerer førti par utålmodige øyne som stirrer en i nakken med blikk som tydelig signaliserer budskap av typen ”snakk nå litt fortere da menneske, det blir jo aldri min tur hvis du skal stotre på den måten”; og mens jeg satt der apatisk med ristende bein i den friskgrønne IKEA-produserte venteromstolen med en krøllete og stadig fuktigere kølapp i hånda og ventet på at tallet på køboksen i taket skulle stige fra noenogsytti til hundreogto, gikk det plutselig opp for meg at ørene mine var i full ferd med å bli voldtatt av lyder av et kaliber langt verre enn den støtvise technodiskanten fra hodetelefonene til gutten i nabostolen; det viste seg nemlig at for å overdøve den anspente stemningen i venterommet – subbelydene fra rastløse køgjengere, raslingen fra gårsdagens fillete aviser, den monotone duren og pipingen fra de mange datamaskinene og sukkingen fra de desperate jobbsøkerne som sitter ved dem, de illsinte skrikene fra barnevognene og de nybakte seksten år gamle bimbomødrenes tafatte og opplagt resultatløse dikking, har kommunen funnet det for godt å investere i et mer eller mindre (mest sannsynlig mindre) høyteknologisk musikkanlegg hvis høyttalere snedig nok er plassert rundt omkring i taket der de gulper ut (hold deg fast) panfløytebaserte instrumentalversjoner av forhenværende og for lengst oppbrukte popballader fra tidlig 90-tall; rett og slett kvalmende og høyst ondskapsfull telefonpausemusikk satt i system, man kan ende opp som psykiatrisk tilfelle av atskillig mindre, og hvis det er i dette galskapens rom at samfunnets mange arbeidssøkende borgere tilbringer ukedagene sine, har jeg virkelig full forståelse for at det fortsatt er 47 296 personer som er registrert som arbeidsledige ved NAV arbeid, jeg mener – det ville være en bragd av dimensjoner dersom man fortsatt var arbeidsfør etter en hel dag på NAV!