Tre bragder

Tre bragder i dag. Med forklaring:

1. Tilbød meg å spille bassgitar i et barnekorband! Greide rett og slett ikke å la være. Når bandet kun består av en gitarist som også fungerer som dirigent og en pianist som også har ansvaret for den kombinerte tromme- og bassmaskinen, klødde det rett og slett for mye i fingrene.

2. Fikk start på Torgrims snart verneverdige Ford Escort! Erfaringen med diverse gressklippere, hjullastere og traktorer gir endelig uttelling.

3. Gikk på konsert alene ! Frelsesarméens julekonsert i Tønsberg domkirke. Med bl.a. Händels "Hallelujah" i gla'gospel-stil, Frelsesarméens hornorkester i full mundur og "You Rise Me Up" med minst femten modulasjoner. Herrligt:)

Heller snø i skuffa enn skuffa over snøen!

Jeg vet ikke om dere er klar over at det faktisk er meg dere kan takke og/eller klandre for at vi hittil har hatt en snøfri vinter? Det dreier seg om paraplyeffekten: Det er jo et velkjent fenomen at dersom det er utrygt for regn en dag og man dermed kjører på med fullt regnuhyre når man går ut – da kan man være sikker på at sola vil stråle fra skyfri himmel hele dagen. Og omvendt; dersom man satser på at været kommer til å holde seg bra og dermed lar paraply og sydvest bli liggende igjen hjemme - da kan man nesten garantere at regnet vil hølje ned så snart man er langt nok hjemmefra til at man ikke rekker å løpe tilbake for å ekvipere regntøy og redningsvest. Jeg fikk på mange måter en ilddåp da jeg i november i fjor begynte å arbeide som vaktmester. Som måkeansvarlig var jeg oppe halv seks dag etter dag etter dag for å måke før barnehagen starter kvart på sju. Så var det inn for å dusje og skifte klær, og så bar det ut igjen. Flere ganger om dagen, åtte dager i uka. Snøværet ga seg aldri, og så fort man var ferdig med en brøytekant, fyltes den opp igjen. Snøfreser? Nei, det har jeg ikke sett. Her måker vi for hånd. Skuffe og spa, det er bra. En parkeringsplass, to innkjørsler samt diverse gangveier. Skal si man fikk muskler den vinteren. I år ble det derimot bestemt at det skulle kjøpes inn en snøfreser. Og man slo i vei på stortromma og trådte til med et skikkelig machomonster av en snørydder. Helt ny og blankpolert, i fineste røde metallik. Så da var jo saken i grunn avgjort: en snøfri vinter i vente! Nå er snøfreseren trygt i havn i garasjen, og jeg har så smått begynt på bruksanvisningen... Dette har jeg lært til nå: Det er ikke tillatt med passasjerer (åh, så upraktisk!). Man må aldri sikte med snøutkasteren direkte mot barn (kjeeeedelig...!). Man må ikke stappe hånda inn i rotoren. Den kan kutte kroppsdeler. Vel, jeg har tro på dette. Egentlig så håper jeg på litt snø snart, for det klør i kroppen etter å få prøvd ut vidunderet! :)

Oppdrag Akvariemonster

Når man har kjent seg selv i godt og vel tjueto år, tenker man gjerne at man har sånn rimelig grei oversikt over sin egen personlighet, reaksjoner og handlingsmønstre. Men plutselig dukker det opp en helt ny situasjon som man ikke har vært borti før, og gjennom måten man håndterer den på, lærer man kanskje noe nytt om seg selv. I dag har jeg lært at jeg er redd for akvariefisk. Og jeg er ikke bare litt engstelig for dem - jeg får angstanfall... Christine og jeg har et akvarium. Som seriøst trenger en overhaling. Har hatt mye dårlig samvittighet for fiskenurka, og har lenge tenkt at noe må gjøres. Og i dag bestemte jeg meg for at tanker skulle bli til handling. Jeg troppet opp på dyrebutikken med handlelista mi, og kom ut igjen 1171 kroner fattigere, men nå i besittelse av håv, to planter, to poser sand, luftpumpe og lysstoffrør. Planen var å vaske akvariet, skifte lysstoffrør, kaste ut de gamle plantene og fylle på med helt ny og fin sand mens Christine var på jobb. Hadde lyst til å overraske henne med "nytt" akvarium. Jeg gikk på oppgaven med freidig mot; ordnet med lysstoffrøret, fjernet plantene og begynte å øse ut vann. Alt gikk knirkefritt helt til jeg kom til punktet der jeg skulle bruke håven til å forflytte de fire små fra sitt trygge hjem og over i en bøtte. Den første fisken gikk greit. Den skjønte planen min, og kom ikke med de helt store protestene. De andre to ble også med på leken etterhvert, og havnet trygt i den blå bøtta. Men da jeg skulle prøve å forflytte Akvariemonsteret (som jeg liker å kalle den: den er helt ABNORMT diger, svart, feit og jævlig. Christine syns den er søt, jeg syns den er skikkelig skummel), gikk plutselig ting litt tregere. Herr A nektet nemlig plent å bli med på tur. Når jeg nærmet meg med håven, satte den bare fart på seg og spratt fra vegg til vegg i akvariet. Det så ikke godt ut når den digre kroppen dunket inn i glasset. Jeg fikk så vondt av den og prøvde fortvilet å forklare at jeg bare ville hjelpe; "Jeg er en venn, jeg kommer i fred!" Men nei, det kom ikke på tale. Etterhvert kom jeg inntil den med håven og greide nesten å få has på den, men det var da problmet oppsto: Da jeg kjente den digre fiskekroppen inntil håven, fikk jeg plutselig skjelvinger i hele meg og ble kjempekvalm og holdt på å kaste opp. Dette gjentok seg hver gang jeg fikk fornemmelsen av fisk mot håv. Utrolig sært. Til slutt orket jeg ikke mer og måtte bare gi opp. Det ble Christine som måtte ordne opp da hun kom hjem fra jobb. Hun fikk imidlertid fatt i den på første forsøk og overførte den elegant over i bøtta. Jeg fikk altså ikke overrasket Christine med rent og pent akvarium slik jeg gjerne ville, men jeg fikk virkelig overrasket meg selv! Kan med dette tilføre en ting til på "angst"-lista mi: akvariefisk. Rare greier...