fredag 9. mars 2007

Tuppa!

"Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon."

Jeg har altså blitt tatt. Av Miriam og senere også av Hallgeir. Så vidt jeg forstår er dette en slags videreutviklet, avansert og nettbasert versjon av sisten (eller "tuppa", som vi feilinfomerte som vokste opp på Borre kalte det). Bortsett fra at i denne versjonen har man ingen mulighet til å løpe unna. Jeg er altså pokka nødt til å skrive seks rare ting om meg selv her på bloggen. For en utlevering! Men jeg skal gjøre mitt beste. Den største utfordringen blir egentlig det å skulle ta seks andre personer som ikke allerede er tatt... Jeg kjenner nemlig ikke så mange andre bloggere. Men ved å ta noen jeg egentlig ikke kjenner, skal jeg nok greie det. Jeg "tar" dermed: Mirgrot, Ithil, Sunny, Ole Albrekt, IA og Ragne. Og så de seks raritetene:

  1. Jeg ELSKER å klippe gress og blir varm inni meg når jeg tenker på alt det saftige, grønne gresset som skal klippes til sommeren.
  2. Jeg fikk annengrads forbrenning på lårene etter to timer i sola, innsmurt med vannfast solkrem med faktor 16.
  3. Jeg har spilt cello i femten år, men har ennå ikke greid å lære meg notenavnene.
  4. Etter tre år med formgivingsfag på videregående, et år på musikkfolkehøgskole og en årsenhet i psykologi, følte jeg at vaktmester var det mest passende yrket med tanke på utdanningsbakgrunnen min.
  5. Jeg mistet den ytterste tuppen på pekefingeren da jeg klemte den i lokket på en pianokrakk (og senere samme uke datt jeg ned fra et tre).
  6. Jeg har angst for rått kjøtt og akvariefisk (http://ingeblogg.blogspot.com/2006/12/oppdrag-akvariemonster.html)

tirsdag 6. mars 2007

Trøkkleif ?

Noen har funnet det for godt å starte opp et lite neglforetak i Horten. Jeg vandrer forbi den lille salongen nesten hver dag og blir like forvirra hver gang jeg får øye på skiltet de har i vinduet. For hva er det egentlig de forsøker å formidle med denne teksten? Kanskje jeg hadde skjønt det dersom jeg visste noe om neglbransjen og hva de styrer med der, men mine kunnskaper om negler begrenser seg stort sett til å vite at de bør klippes når de nærmer seg tuppen av fingeren. Noen som kan hjelpe meg med å tyde det mystiske budskapet?

søndag 4. mars 2007

Svime på sykkel i slapsen

Måneden er mars, temperaturen er over frysepunktet, det drypper fra taket og sildrer i takrenna, det er ikke glatt lenger og noen steder er asfalten TØRR!!! Ergo: nå er det vår, og ut skal man, koste hva det koste må.

Jeg har ikke helt dagen min i dag. Og en ulykke kommer som kjent sjelden alene, så etter å ha ødelagt et perlekjede og mistet halvparten av perlene i do og røket en skolisse i løpet av bare femten sekunder (helt sant!), var det med en viss skepsis jeg forberedte sykkelturen. Men jeg valgte å satse på det beste, tross sviktende hell tidligere på dagen. Like kjent som en ulykke kommer sjelden alene er jo ulykken snur (eller var det lykken? Anyway...), og det avgjorde saken. Som sagt; det er vår. Og om våren bruker man ikke jakke. Det er et av kriteriene. Ihvertfall et av mine. Og selv om det ikke var sol ute, og heller ikke særlig varmt, bestemte jeg at årets første sykkeltur måtte være jakkeløs. Og siden jeg hadde røket skolissa og ikke orka å deale med det akkurat da (for nå skulle jeg ut!), valgte jeg å kjippe på meg de gamle, gode skoene isteden (les: de tøyskoene som er særdeles hullete foran og som lufter tærne godt i vinden - se bildet).

Sykkelnøkkelen fant jeg ikke, men det gjorde ikke noe for jeg hadde uansett glemt å låse sykkelen (vi som er over gjennomsnittet svimete og distré fortjener også å ha noen fordeler! Så det så). Etter å ha løftet og lirket sykkelen over strømaskinen i garasjen (først forsøkte jeg å flytte strømaskinen for å få sykkelen ut, men så viste det seg at jeg hadde låst strømaskinen og snøfreseren sammen med en diger kjetting med hengelås - nå kom jeg forresten på at jeg hadde nøkkelen til hengelåsen i lomma hele tiden, men det husket jeg jo ikke da), og vasset meg vei gjennom slapsen i oppkjørselen og ut på den tørre asfalten, satte jeg føttene på pedalene og tråkket i vei, frank og freidig. I circa tre sekunder. For etter fem tråkk satte buksa seg fast i kjedet.

Ok, å sykle med saggebukse er upraktisk av flere grunner, jeg nevner to: For det første er det lite estetisk. Selve konseptet med å ha buksa på knærne gjør det vanskelig å sette seg på sykkelsetet - det er liksom alltid noe stoff i veien. Og hvis man først greier å få rompa på plass, går det som oftest ut over noe annet - f.eks. at buksa glir ned bak sånn at hele Horten får ta del i hva slags undertøy man har valgt å ta på seg den dagen, eller at buksa glir opp på bena slik at det ikke blir langbukse lenger, men snarere en litt for lang shorts. For det andre er kombinasjonen lange bukseben+sykkelkjede gjerne litt uheldig. Og kan i verste fall få katastrofale følger. En gang satte jeg fast buksa i kjedet mens jeg befant meg midt i et vegkryss. Og det dreide seg ikke om bare litt stoff som var stuck, neida, hele nedre del av buksa tvinna seg inn i kjedet og ble ett med sykkelen mens jeg prøvde å humpe meg ut av krysset og inn på sykkelstien samtidig som jeg kjempet hardt for ikke å miste førligheten i foten siden buksa strammet sånn. Så galt gikk det ikke i dag. Men jeg tok hendelsen som en advarsel. Sykkelklemmer har jeg hørt om, men aldri sett. Og siden jeg ikke gadd å dra tilbake (de tretti meterne) for å hente strikker eller noe annet lurt, endte det med at jeg stappet buksebena ned i de lilla sokkene mine. Og dermed så jeg med ett om mulig enda mindre estetisk heldig ut. Men liv og helse bør tross alt prioriteres før utseende, så jeg lot det passere.

Så syklet jeg avgårde da, med de lilla sokkene mine på utstilling. Og jeg ble verken offer for påkjørsel eller tryning, så alt i alt er jeg svært fornøyd med årets jomfrutur. Det ble riktignok litt kjølig på tærne etterhvert som vinden snek seg inn i de hullete skoene i godt kameratskap med all slapsen som kom sprutende opp fra veien (ja, for asfalten var mildt sagt ikke like tørr overalt), men det var ikke verre enn at det kunne plasseres under Sjarmerende vær og årstid-kategorien, så da var det greit. Resten av dagen har forøvrig gått overraskende bra. Men så har jeg også holdt meg innendørs og i betryggende avstand til både peisovn og skarpe gjenstander, så med de forhåndsreglene tatt i betraktning er det kanskje ikke så rart allikevel.