Når man har kjent seg selv i godt og vel tjueto år, tenker man gjerne at man har sånn rimelig grei oversikt over sin egen personlighet, reaksjoner og handlingsmønstre. Men plutselig dukker det opp en helt ny situasjon som man ikke har vært borti før, og gjennom måten man håndterer den på, lærer man kanskje noe nytt om seg selv. I dag har jeg lært at jeg er redd for akvariefisk. Og jeg er ikke bare litt engstelig for dem - jeg får angstanfall...
Christine og jeg har et akvarium. Som seriøst trenger en overhaling. Har hatt mye dårlig samvittighet for fiskenurka, og har lenge tenkt at noe må gjøres. Og i dag bestemte jeg meg for at tanker skulle bli til handling. Jeg troppet opp på dyrebutikken med handlelista mi, og kom ut igjen 1171 kroner fattigere, men nå i besittelse av håv, to planter, to poser sand, luftpumpe og lysstoffrør. Planen var å vaske akvariet, skifte lysstoffrør, kaste ut de gamle plantene og fylle på med helt ny og fin sand mens Christine var på jobb. Hadde lyst til å overraske henne med "nytt" akvarium. Jeg gikk på oppgaven med freidig mot; ordnet med lysstoffrøret, fjernet plantene og begynte å øse ut vann. Alt gikk knirkefritt helt til jeg kom til punktet der jeg skulle bruke håven til å forflytte de fire små fra sitt trygge hjem og over i en bøtte. Den første fisken gikk greit. Den skjønte planen min, og kom ikke med de helt store protestene. De andre to ble også med på leken etterhvert, og havnet trygt i den blå bøtta. Men da jeg skulle prøve å forflytte Akvariemonsteret (som jeg liker å kalle den: den er helt ABNORMT diger, svart, feit og jævlig. Christine syns den er søt, jeg syns den er skikkelig skummel), gikk plutselig ting litt tregere. Herr A nektet nemlig plent å bli med på tur. Når jeg nærmet meg med håven, satte den bare fart på seg og spratt fra vegg til vegg i akvariet. Det så ikke godt ut når den digre kroppen dunket inn i glasset. Jeg fikk så vondt av den og prøvde fortvilet å forklare at jeg bare ville hjelpe; "Jeg er en venn, jeg kommer i fred!" Men nei, det kom ikke på tale. Etterhvert kom jeg inntil den med håven og greide nesten å få has på den, men det var da problmet oppsto: Da jeg kjente den digre fiskekroppen inntil håven, fikk jeg plutselig skjelvinger i hele meg og ble kjempekvalm og holdt på å kaste opp. Dette gjentok seg hver gang jeg fikk fornemmelsen av fisk mot håv. Utrolig sært. Til slutt orket jeg ikke mer og måtte bare gi opp. Det ble Christine som måtte ordne opp da hun kom hjem fra jobb. Hun fikk imidlertid fatt i den på første forsøk og overførte den elegant over i bøtta.
Jeg fikk altså ikke overrasket Christine med rent og pent akvarium slik jeg gjerne ville, men jeg fikk virkelig overrasket meg selv! Kan med dette tilføre en ting til på "angst"-lista mi: akvariefisk.
Rare greier...
Gikk lang tur langs stranda og i havna i dag og tok bilder. Lykkelige meg fikk nemlig digitalkamera til jul! :) Har ønsket meg det kjempelenge, men syntes ikke jeg kunne kjøpe meg et nytt kamera så lenge det gamle analoge fremdeles var i live. Heldigvis kom mamma og pappa meg til unnsetning. For det analoge kameraet mitt er udødelig! Jeg kjøpte det da jeg gikk i femte klasse, altså for over elleve år siden. Om jeg ikke husker helt feil kostet det fire hundre kroner (mye penger for en elleveåring...). Det hadde verken zoom eller andre fasiliteter, men det tok fine bilder. Har hatt kameraet med meg overalt, og det har til tider fått temmelig hard medfart. En gang var kameraet søkk vekk, og da fant jeg det igjen ute i hagen et halvt år senere. Der hadde det ligget i regn og i vind - men fremdeles var det i full vigør. Frustrerende... Så egentlig hadde jeg begynt å gi opp håpet om at det skulle bli ødelagt noen gang, sånn at jeg kunne kjøpe et digitalt et med god samvittighet.
